Nøkkelinformasjon om Flandern-runden 2022 for menn og kvinner, inkludert rute, ryttere, direktesendt TV-guide og viktige stigninger
Tour of Flanders: Alt du trenger å vite
Side 1: Viktig guide og viktige stigninger
Side 2: Løpets historie
Side 3: Topp fem utgaver
Side 4: Sportive ride report
Flandernrunden sportslig: Riderapport
Words: Peter Stuart Photography: Geoff Waugh
Topprøret på min BMC er for øyeblikket skjult av et knallgult klistremerke som går langs lengden. Det markerer de 15 stigningene som ligger foran meg over de 245 km av Ronde van Vlaanderen. Dette, hard mann-begivenheten for sykling, lover ikke bare klatring, men også brostein, sprø gradienter og grusomme vinder som blåser over det flamske landskapet.
Klokken er 06.40 og jeg står i en tilstand av søvnløs hypnose på en parkeringsplass ved siden av Brügges Jan Breydel fotballstadion.
Noen tusen mennesker omgir meg, mange gjør justeringer i siste liten på syklene før de skyter av gårde til startlinjen 7 km unna i sentrum av byen.
I motsetning til de fleste europeiske idrettsutøvere har starten ingen høy musikk, ropende kommentator eller startpistol – i stedet kan deltakerne sette av gårde når som helst mellom kl. 07.00 og 08.00.
Når jeg går til startstreken, er klokken 07.30 og alle de seriøse rytterne har for lengst dratt. Jeg kaster ikke bort tid på å treffe den første strekningen av de beryktede flamske brosteinene.
Stien til Oudenaarde
Brosteinen er en merkelig liten gjenstand. Den stikker ut omtrent en eller to centimeter fra bakken i tilfeldige taggete vinkler, med en glatt og inkonsekvent overflatetekstur, og ser ut til å ha blitt designet bevisst for å gi den verst mulige overflaten for å sykle på.
Rullende langs Brugges brosteinsbelagte bygater, gjentar jeg for meg selv rådet jeg har fått gang på gang: ‘Løse hender, stort utstyr, lett styring.’
Det hele går bemerkelsesverdig bra, men jeg begynner å mistenke at disse pent lagt steinene blekne i forhold til det som ligger foran meg. Hundrevis av syklister går over en vindebro ut av sentrum, og spiser ut på hovedveien og drar på den 100 km lange reisen til der brosteinene begynner.
Interessant nok gjengir ingen av rutene som er tilgjengelige på denne sportive den nøyaktige ruten til proffløpet dagen etter. Løpsarrangørene bestemte seg i 2011 for å gå over Oude Kwaremont-stigningen tre ganger, og tilby et knutepunkt for tilskuere, men fjerne noen av de klassiske stigningene fra løpets historie.
Den sportive følger derimot en hybridrute mellom gammel og ny bane. Den dekker 15 stigninger (‘bergs’ som de kalles), og en håndfull brosteinsbelagte flate seksjoner. Men først kommer turen til Oudenaarde.
Da jeg så ruteplanen, forestilte jeg meg at vi ville suse gjennom de første 100 km på brede veier i en flokk hundrevis dyp. Men dessverre er arrangørene raske med å tvinge oss ut på sykkelveiene som grenser til veiene. Lite kjent for meg er det faktum at bruk av sykkelfelt er obligatorisk der de er tilgjengelige i Belgia.
Mens sykkelveiene er imponerende vedlikeholdt og brede, befinner vi oss raskt i en tykk gjeng som klemmer seg gjennom pullerter og håper at ingen usynlige hindringer dukker opp fra massen av ryttere.
Jeg kommer i samtale med et par vennlige londonere, Ryan og Dan, som advarer om at de neste 90 km er omtrent det samme, men lover at brosteinene vil være verdt ventetiden.
En håndfull ryttere er på vei bort fra gruppen. Jeg griper muligheten til litt mer plass og spurter meg opp til dem. Jeg kaster et blikk bakover og ser en enslig skikkelse jage oss ned. «Det er en fyrstikk som er brent», utbryter han med sterk irsk aksent.
I vår mindre gruppe klarer vi å tilbakelegge de første 100 km på litt under tre timer. Herbie, den fyrstikkbrennende ireren, har presset hardt på fronten i et alarmerende tempo som betyr at jeg ved Oudenaarde er litt bekymret for at min egen fyrstikkeske snart kan være tom.
Spissen av fjellet
Så flat som regionen Flandern kan være, er den også hjemsted for utallige korte stigninger med smertefullt bratte stigninger. Det er det som gjør Flandernrunden til domenet til bare de tøffeste rytterne.
Dessuten gir den flamske regjeringens insistering på å beskytte de brosteinsbelagte veibanene som steder av nasjonal kulturarv opphav til et unikt trekk – den brosteinsbelagte stigningen.
Dagens første stigning er allerede strødd med knust humør. Wolvenberg, som når bare 60 m høyde med et gjennomsnitt på 4 %, ser lett ut på ruteprofilen, men den inkluderer en ekkel strekning på 200 m på 20 %, og mens vi maler opp bakken er jeg smertelig klar over de 130 km som er igjen foran meg.
Etter å ha toppet Wolvenberg traff vi to flate brosteinsbelagte seksjoner i rask rekkefølge som får meg til å innse hvor mild strekningen Brugge var. Hendene mine strammer seg sammen, jeg presser all innsats inn i et stort gir og holder en rimelig hastighet, men det koster mye for energireservene i beina.
Etter vår flørting med brostein, går veien tilbake til strålende asf alt for en stund, og skjærer gjennom solfylte jordbruksland, inntil jeg ser en brosteinsbelagt sti som dukker opp fra hekken til venstre for oss. Når jeg ser fremover på Molenberg som snirkler seg opp i åssiden, får jeg min første virkelige smak av villskapen i Ronde.
Molenberg er ekstremt vanskelig å bestige. Brosteinene gir lite trekkraft og veien vipper opp til straffende 15 %. Mer enn et muskel- eller kardiovaskulært behov, er den virkelige utfordringen å opprettholde balansen. Jeg husker det vennlige rådet fra medsyklister, og prøver å holde giret høyt og hendene løse, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter med å holde en anstendig tråkkfrekvens, og jeg griper stengene mine for kjære liv.
I tillegg, når vi treffer de brosteinsbelagte stigningene, ankommer vi sammen med de etterlatte fra de kortere rutene, og jeg må pile og presse meg gjennom hull mens jeg holder et rimelig tempo på stigningen.
Molenberg følges av en lett 20 km på asf alt med brosteinsbelagte og betongde partier. Men det er ikke lenge før stigningene er tilbake, med asf alterte Valkenberg og Boigneberg som slår raskt etter hverandre, og brosteinsbelagte Eikenberg følger etter.
Rennen gir litt lindring fra brosteinene, selv om jeg føler meg litt skyldig for å rulle langs den flate overflaten. Herbie, som jeg har holdt fast med så langt, ser bort i avsky, og velger i stedet for midten av pavéen. «Du kan unngå brostein hjemme, kompis!» roper han.
Da er det bare et matstopp som skiller oss fra dagens hardeste stigning – Koppenberg.
King of the cobbles
I oppkjøringen til Koppenberg ser det ut til at bare jeg og en flamsk mann, som må være i slutten av syttiårene, ser ut til å være opptatt av å gjøre noe av jobben i fronten av vår lille kjedegjeng, og når vi når foten av stigningen, er det klart nok hvorfor – veien er overfylt med gående syklister.
I de nedre bakkene drenerer brosteinene umiddelbart det lille reservene jeg har igjen, og jeg bytter rett over i mitt enkleste gir – heldigvis en hensynsfull 34/32.
Når Koppenberg begynner å bite, sjonglerer jeg med den firkantede bratte stigningen med ruten min gjennom folkemengdene og grepet på brosteinene. Det var her i 1987 at den danske proffen Jesper Skibby traff bakken mens han var på en solo-pause, og ble deretter overkjørt av løpslederen som var ivrig etter å ikke holde opp jakten. Jeg håper ikke å gjenskape scenen.
Jeg klarer å holde meg oppreist, og akkurat i det jeg føler at jeg er i ferd med å sprette, ser jeg plutselig ut til å være i luften og sveve over veien. Brosteinene har viket for asf alt og relieffet er utsøkt.
Før jeg får pusten tilbake traff vi Steenbeekdries, som igjen blander stigning og brostein. Det er også den eneste strekningen av banen som tilbyr en brosteinsbelagt nedfart, som er et prospekt som får mine allerede verkende ledd til å trenge av beven. Merkelig nok, i fart virker brosteinene knapt merkbare, og jeg berører 45 km/t på nedstigningen (et blikk på Strava etterpå viser at Nikki Terpstra traff 65 km/t på samme strekning).
Deretter kommer Taaienberg, raskt fulgt av Kanarieberg, Kruisberg og Karnemelkbeekstraat. Å holde oversikt over stigningene er nesten like utmattende som å ri opp dem, men jeg vet at vi snirkler oss mot mål nå, med et par hindringer i veien – dagens dronningstigninger.
Oude Kwaremont og Paterberg er begge brosteinsbelagte, med Kwaremont som dagens lengste stigning, og Paterberg den bratteste.
Kwaremont kan være lang, men den er hensynsfull i sin helning og begynner med en svingete 5 % asf altseksjon (det vil være her Fabian Cancellara vil gjøre sin pause i neste dags proffløp for å vinne 2014 Tour of Flanders).
Når brosteinene treffer, er det ikke noe skjul siden det ikke engang er en tomme renne, men jeg finner rytmen min og med solen ute, og landet åpner seg for hyggelige utsikter, begynner jeg å nyte raslingen fra brosteinene.
Pavéen øker til aggressive 12 %, men jevner seg deretter ut og går til en grunnere strekning på 3 %. Jeg får øye på noe flatt asf alt i rennen og stjeler et øyeblikks lettelse, helt til Herbies skuffende utseende trekker meg tilbake på brosteinene. Når jeg ser over de bølgende belgiske feltene, kan jeg se hvorfor, til tross for sin øde flathet, har Flandern en magnetisk sjarm over syklister.
Paterberg er midtpunktet i proffløpet, med tre ganger. Klatringen har en interessant historie, ved at det er en av løpets minst historiske stigninger.
Den ble vist for første gang i 1986, først etter at den lokale bonden, Paul Vande Walle skrev til arrangørene og insisterte på at hans egen selv-asf alterte gårdsbane overgikk noen av de som for øyeblikket er inkludert i løpet. De stengte det på nytt til «regulative» brostein, og det har vært
en sentral funksjon siden.
Jeg klemmer meg oppover og forbanner Vande Walle med all min begrensede pust. Når vi tar det første hjørnet av Paterberg, ligger hele den brosteinsbelagte strekningen på 400 meter i sikte, og toppen virker desperat langt unna.
Jeg sitter i min trofaste 34/32 og prøver å holde tråkkfrekvensen min i doble sifre, men jeg føler at jeg endelig lærer hvordan jeg skal håndtere denne avskyelige veibanen – balansere vekten jevnt på sykkelen, Jeg lar hendene være løse og lar sykkelen finne sin egen vei. Til slutt når jeg de jublende folkemengdene på toppen av fjellet, og det går nedover herfra.
Det som starter som en amble, med at alle trekker pusten etter Paterberget, får sakte fart mot mål og vokser til et fullsatt tog. Med Herbie og to Flandrianere i sving foran, kaster jeg et blikk ned for å se 50 km/t dukke opp på min Garmin på flate veier.
Når linjen nærmer seg, er den voksende pakken vår klar for sluttspurten, selv om de raskeste fullførerne kom inn for lenge siden. Jeg flyr under banneret og løfter en sliten arm til værs, før jeg slår på bremsen for å unngå at hordene av ryttere tar selfies rundt målstreken.
Når jeg slår meg ned på en kafé, føles beinene mine rett og slett ikke riktige. Jeg er dehydrert til mumifiseringspunktet, og jeg frykter at det kan gå dager før følelsen kommer tilbake til perineum.
Til tross for tilfredsheten med å tilbakelegge 245 km på en dag, misliker jeg meg litt over de første 100 km – det tjente bare til å utvanne sjarmen til brosteinene, og hindret muligheten til å angripe dem så hardt som jeg hadde håpet. Neste gang velger jeg kanskje mellomdistansearrangementet, men én ting er sikkert, jeg vet at brosteinene vil trekke meg tilbake igjen.
Tour of Flanders: Alt du trenger å vite
Side 1: Viktig guide og viktige stigninger
Side 2: Løpets historie
Side 3: Topp fem utgaver
Side 4: Sportive ride report
