Hannah Barnes-intervju

Innholdsfortegnelse:

Hannah Barnes-intervju
Hannah Barnes-intervju

Video: Hannah Barnes-intervju

Video: Hannah Barnes-intervju
Video: Джей Ло корректно послала Собчак 2024, Mars
Anonim

Hannah Barnes snakker om å komme seg tilbake fra skade, og kjøre kvinnetouren med Canyon/SRAM Racing Team

Snakker i januar 2014

syklist: Du vant din femte Nocturne-tittel i år, men du ble ikke først tildelt seieren, hva var din reaksjon?

Hannah Barnes: Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde for å være ærlig. Da jeg så Wiggle Honda der, kjente jeg virkelig presset, men det gikk veldig bra, og mot slutten satte folkemengdene meg bare i gang, så jeg feiret før streken. Jeg trodde jeg hadde kastet den og Laura [Trott] hadde tatt den. Pappa lo og sa: «Jeg sa jo at det ville skje en dag!» Men jeg var ganske opprørt, og det var ikke før tirsdagen på Woking-etappen i Tour Series at folk fort alte meg at jeg hadde krysset streken først. Så på torsdag kom det faktisk frem at jeg vant, men hadde rykket ned for å feire før streken. Men så på lørdag hadde de omgjort avgjørelsen. G alt.

Cyc: Hvorfor tror du de tok beslutningen om å rykke ned, og har det svekket synet ditt på arrangementet?

HB: Jeg tror det var delvis fordi Wiggle sponset arrangementet, og at Laura vant det ville vært så bra for publisiteten deres. Men det var en utrolig reaksjon. Jeg kunne ikke tro da Mark Cavendish twitret sin støtte til meg! Det er fortsatt favorittløpet mitt, og jeg kommer gjerne tilbake neste år.

Cyc: Bare noen få dager senere ble du plantet på Woking, men reiste på nytt og fortsatte med å vinne løpet. Hvordan var det?

HB: Det var nok den forestillingen jeg var mest stolt av, bare basert på responsen fra alle. Bakken var våt og jeg lente meg for mye inn i et hjørne og sykkelen gled under meg. Jeg visste egentlig ikke at det var så ille som det var, og det var bare to runder inn i løpet. Da jeg krysset streken slo det meg plutselig og jeg ble litt svimmel. Ambulansepersonellet sa at jeg måtte til sykehus, men jeg sa hele tiden at det bare var et kutt. Jeg tenkte ikke engang to ganger på å fortsette - jeg var der for å rase, ikke være en tøs. Til slutt trengte jeg ni sting, men det var verdt det. Jens Voigt tvitret til og med meg!

Cyc: Etter å ha oppnådd så mye så ung, begynner du å føle presset?

HB: Jeg gjør det nå. Jeg pleide aldri. Jeg husker da jeg kjørte i Westminster, denne lille jenta som må ha vært rundt seks år hadde et laminert bilde av meg å signere, og det var da jeg skjønte at folk faktisk visste om meg og forventet at jeg skulle vinne. For øyeblikket lar jeg meg egentlig ikke stresse. Det vinder opp treneren min mye, jeg bare rocker opp til startstreken. Jeg antar at det en dag kommer til å bli virkelig alvorlig, og jeg vil nyte det nå før jeg virkelig må begynne å bekymre meg for det. Jeg er sånn med alt – folk er besatt av strømdata, og jeg har ikke engang en Garmin! Jeg sykler vanligvis bare og når jeg blir sliten kommer jeg tilbake. Jeg kjørte 93 mil på lørdag, og det var forferdelig!

Cyc: Vi skjønner at du har byttet lag?

HB: Ja, jeg blir med i det nye UnitedHe althcare kvinneteamet i USA. Jeg likte tiden min med MG Maxifuel. De var veldig opptatt av at jeg skulle fortsette og de har ganske store planer for laget, men jeg følte bare at jeg ville gjøre noe annet. Jeg kunne bare gjøre Tour Series igjen, og prøve å vinne den igjen, men jeg ville prøve større og bedre ting.

Cyc: Vil du være trist over å forlate Storbritannia?

HB: Vennene mine sier stadig: «Oh, alle kommer til å glemme deg!» Forhåpentligvis ikke, men jeg har elsket å kjøre racing i Storbritannia, jeg elsker Storbritannia. Støtten fra publikum har vært uvirkelig, så jeg kommer til å være ganske trist å gå, men også veldig spent. Men foreløpig vil du aldri gjøre en karriere ut av det, hvis du blir som hjemlig [racer]. Det er synd og forhåpentligvis vil det endre seg.

Cyc: Du startet dette året med Team Ibis, før det kastet seg. Hvordan var det å gå tilbake til racing i Storbritannia?

HB: Jeg husker mitt første løp med Ibis, det var verdenscupen i Drenthe og jeg stilte opp ved siden av Marianne Vos. Jeg var bare så ærefrykt. Så å ta et skritt tilbake fra det var ganske skuffende, men jeg tror det var bra for meg faktisk. Jeg har blitt godt kjent nå og har hatt noen virkelig gode resultater som vil gå bra på CV-en.

Cyc: Hvordan føltes det å kjøre Marianne Vos?

HB: Vos er mitt idol – hun er bare fantastisk. Hele året vil hun bare vinne, det er utrolig. Jeg har aldri snakket med henne, men da jeg var i gjengen i Holland og denne gullteipen rullet opp ved siden av meg, var jeg akkurat som "hun er så kul!" Hun er bare så hyggelig og på et løp vil hun ha massevis av kamerateam rundt seg, og hun virker ganske avslappet og avslappet med det.

Cyc: Har du noen andre idoler?

HB: Jeg vil si at Fabian Cancellara definitivt er mitt mannlige idol. Han er fantastisk. Det er på grunn av hvordan han løper – han er ikke redd for å prøve, spesielt når det kommer til arrangementer som Roubaix. Jeg synes klassikerne er så gode generelt, jeg bare elsker dem.

Cyc: Hva er målene dine de neste årene?

HB: Dette er mitt første år på et profesjonelt lag, så hvis de vil at jeg skal sykle for noen, så gjør jeg det, ganske fornøyd. Jeg forventer å jobbe for laget. Det ser jeg virkelig fram til. Alle jeg har snakket med sier at racingen i USA vil passe meg ned til bakken. Men jeg ønsker å utvikle langdistansekjøringen min, så jeg må fokusere på å kunne gå distansen og deretter kunne spurte på slutten. Jeg gleder meg til å bare være der ute, og oppleve å være på et profesjonelt team.

Cyc: Du har utviklet et godt rykte som sprinter, er det der du fikk kallenavnet Quadzilla?

HB: Egentlig ikke, det var et navn jeg fant på skolen. Alle gutta som gikk på treningssenteret ble litt misunnelige på at bena mine var større enn deres og jeg kunne løfte mer vekt. Det sto det på baksiden av skoletrøyen min. Det var ganske morsomt, men det var egentlig ikke det beste for en kvinne. Heldigvis blir jeg ikke k alt det lenger, jeg blir bare k alt «Barnes» i disse dager.

Cyc: Har du vært nødt til å hjelpe deg med å sykle så langt?

HB: Jeg serverer litt i et herskapelig hjem, Whittlebury Hall i Northamptonshire nå og da. Det er bare for å spare penger. Jeg gjorde det ganske bra med premiepenger i år, men jeg er ikke så flink til å spare dem! Jeg tar et skift i uken, bare for å holde meg normal. Det er også dit alle Grand Prix-sjåførene går – jeg serverte Michael Schumacher cappuccino her om dagen – det var ganske kult.

Cyc: Hva synes du om den nåværende tilstanden til kvinnesykling, når det gjelder racing og generell popularitet?

HB: Jeg tror det blir bedre og bedre. Jeg kjørte løp i år hvor det var reserver, og tidligere ville du aldri hatt det. Det er så mange lag i år. Massevis av herrelag legger seg mens damelag starter opp. Sponsorer ønsker faktisk å støtte kvinnene i stedet for mennene. Og mens jeg trener, begynner jeg å se kvinnelige syklister over alt, selv når det er vått og kaldt og vind.

Cyc: Føler du at dybdeskarpheten har en vei å gå?

HB: Jeg tror det. For kvinners racing får du problemet med Elite-ryttere mot 4. kategori-ryttere som aldri har kjørt før. Jeg mener, det er bra å få dem med i racing, men det gjør det også veldig farlig. Det er synd på arrangementer som RideLondon-løpet, der det var over 100 ryttere, men de kjører ikke et eget løp for 3. og 4. katter.

Cyc: Prøver du noen gang å blande det sammen i herreløp?

HB: Jeg deltar torsdag kveld på Milton Keynes Bowl med mennene. Da jeg først gjorde det pleide de å gi meg et lite dytt og slippe meg inn i hull, men det tok bare noen få topp 10-plasseringer, og det stoppet raskt.

Anbefalt: