Jason Kenny, Storbritannias største olympier noensinne, chatter med syklisten om berømmelse, ekteskap og kostholdet hans med bangers og mos
Fra den muntre åpningen «Hi-ya» til det vennlige farvel «Ta-ra» viser Boltons kjente jordnære banesyklist Jason Kenny ingen tegn under intervjuet vårt på at hans nye status som den mest suksessrike felles Britisk olympier i historien vil utløse en katastrofal endring i hans karakter eller ego.
Kenny er ikke en idrettsutøver du vil finne å blande med luvvies på A-listens partykrets eller ape Cristiano Ronaldo ved å bestille en voksstatue av seg selv i naturlig størrelse til soverommet sitt. Til tross for at han eier seks olympiske gullmedaljer, forblir han glad for å tilbringe dagene med å fikle med motorsykler i garasjen hans eller rasle opp bangers og mose på kjøkkenet sitt. Selv om han snakker om suksessen, føler han seg forvirret.
'Det var egentlig litt uskarpt,' sier Kenny (28) og reflekterer over de tre gullmedaljene i individuelle sprint-, lagsprint- og keirin-arrangementer ved OL i Rio som kastet ham på nivå med Sir Chris Hoy kl. toppen av Storbritannias all-time liste over OL-helter. «Da jeg fikk den fjerde, føltes det som om de plutselig begynte å skyte opp. Jeg husker da jeg fikk den tredje [i London 2012], jeg hadde egentlig ikke tenkt på det, da sa noen at jeg var åttende på listen over de mest dekorerte [britiske] olympiere, og det var ganske kult. Så i Rio begynte jeg å chippe unna og bevege meg oppover rangeringen, og det er bare mega, ikke sant? Det er bare en kul liste å være på.’
Kenny er fortsatt i ydmyk vantro på at han nå eier flere gullmedaljer enn olympiske titaner som medsyklisten Sir Bradley Wiggins og roeren Sir Steve Redgrave, som begge har tjent fem. «Jeg sammenligner meg ikke på noen måte med de gutta, vet du. Det de har gjort hver for seg er fenomen alt. Du har fått Brad til å vinne gullmedaljer ved siden av å vinne Tour de France. Du har Chris som stort sett skapte den britiske sykkelscenen slik vi kjenner den i dag ved å vinne så mange medaljer. Så har du Sir Steve Redgrave som gjorde det over fem kamper på rad, noe som bare er latterlig. Så jeg sammenligner meg ikke med dem i det hele tatt. Det er bare en stor ære å være der på listen sammen med disse navnene.’
One track mind
I en tid hvor idrettsutøvere forventes å gå sømløst fra svett atletisk ytelse til polert post-event publisitet, er den søkelyset unnvikende Kenny noe av en anomali. Hans rødmende tilbakeholdenhet er enda mer merkbar gitt at han er gift med den elskverdige sprudlende banesyklisten Laura Kenny (nee Trott), som med fire gullmedaljer allerede er Storbritannias mest suksessrike kvinnelige olympiske mester. Men Kenny liker å leve et rolig liv på landsbygda i Cheshire.
‘Jeg forlot Rio dagen etter at jeg var ferdig med racingen, siden jeg hadde vært borte hjemmefra så lenge, og jeg ville bare tilbake til hundene [to sproodler k alt Sprolo og Pringle] og ordne huset. Det ble ingen umiddelbar feiring som sådan. Vi ville bare fortsette med livet. Før OL må du sette livet ditt på vent, og jeg hadde en lang liste over ting å gjøre som jeg ville utsette.’
Som det viser seg, var en av de små tingene å gifte seg i en hemmelig seremoni i slutten av september. Men Kenny er fornøyd med å bruke dagene på å gjøre det han med glede beskriver som «de kjedelige greiene».
‘Jeg liker å vedlikeholde syklene mine i garasjen eller å gå ut og sykle på veiene og nyte godt vær. Vi har hundene, så det er fint å komme ut på landet når vi kan. Jeg er alltid i garasjen, sorterer ut motorsyklene mine eller drar en av dem i stykker.’
En selverkjent bensinmotor, Kenny har kjørt biler i Radical Challenge Championship, og samlingen hans av motorsykler har inkludert en KTM Duke 390 og en Kawasaki Z1000SX. Han «slappet av» etter Rio ved å kombinere kjærligheten til sykling og motorkretser i det episke Revolve 24 sykkelstafetten på Brands Hatch.
‘Revolve var en morsom utfordring, og fordi vi gjorde det som et lag, hadde vi godt kameratskap. Jeg gjorde det sammen med faren min, onkelen min og svigerfaren min og det var en god latter. Det var morsomt å se folk lide. Det var noen utfordringer – åpenbart den viktigste på banen, men også ernæringen og restitusjonen mellom stintene – men det var gøy.’
Golden par
Kenny innrømmer at forholdet hans til kona har vært til stor hjelp i hans profesjonelle liv. Paret gir ut en felles selvbiografi, ut denne måneden, der de diskuterer de mange ofrene det har tatt for å nå toppen.
‘På en måte har det vært en utfordring fordi man som idrettsutøver må være egoistisk. Kanskje i noen forhold er det noen som spiller støtterollen mens den andre er fulltidsutøver, men vi spiller begge støtterollen og vi er begge utøverne. Så det er et kompromiss. Men baksiden er at vi forstår prøvelsene og problemene vi går gjennom, slik at vi kan støtte hverandre.’
Sprintstjernen innrømmer at han neppe vil vinne noen gullmedaljer for romantikk. Forslaget hans var en tilfeldig affære: 'Det var egentlig bare en tilfeldig dag. Jeg er ikke så god til å sitte på ting, så når jeg kjøpte ringen, var det egentlig det. Jeg tror det var et par dager etter at jeg kjøpte ringen. Vi så bare på tv en kveld, og jeg tenkte bare: «Ah, tull.» Jeg bare spurte og det var det egentlig. Laura så ikke ut til å bry seg.’
Matlaging er ikke et sterkt emne i Kenny-husholdningen. «Nei, vi kommer ikke til å vinne noen priser for det heller. Jeg står for brorparten av matlagingen. Vår favoritt er bangers og mos, som ikke er det beste for ernæring. Den har et godt proteininnhold, så det er slik vi selger det til oss selv, men med mos som drypper i smør og saus er det nok ikke ideelt.’
Kenny liker å spøke med at han er «en elendig torv». Det er strengt tatt ikke sant. Han er full av skjeve, selvironiske spøk. Det er bare det, i motsetning til mange idrettsutøvere, har han ingen interesse av å fri til berømmelse for berømmelses skyld. Hvis han vinner medaljer, er det fordi han er en grusom konkurrent. Offentlig oppmerksomhet er bare et biprodukt av denne suksessen. Det er sigende at av de mange belønningene for suksessen er han mest stolt av dagen da et nytt Bolton fritidsanlegg fikk navnet Jason Kenny Centre.
‘Slike ting er veldig fint. Det er et sportssenter, så det føles nært hjertet mitt. Jeg var alltid på det lokale fritidssenteret mitt som barn, så det er godt å bli assosiert med en.’
vidunderbarnet
Kenny ble født i Farnworth, nær Bolton, 23. mars 1988. Som barn var han en fan av fotball, tennis, svømming og sykling. «Jeg husker at jeg alltid ønsket å sykle. Broren min Craig er fire år eldre enn meg, og jeg jaget ham alltid. Vi hadde en ganske stor hage, og faren min guidet oss rundt mens han holdt salen.’
Han samplet først den bratte banking- og ryggradshastigheten til Manchester-velodromen i en alder av 11 eller 12. «Onkelen min dro med noen kamerater fra jobben, og jeg fikk prøvesmaking. Han trodde det var noe jeg og broren min ville like. Vi begge elsket det, og vi kom inn i en barneklubb der. Jeg begynte å gå en gang i uken og ble introdusert til litt racing.’
Den unge rytteren fikk snart fordel av utvidelsen av det lotterifinansierte British Cycling-systemet. Den olympiske suksessen til Chris Boardman (1992), Jason Queally (2000) og Chris Hoy (2004) var inspirerende fremgang.
‘Da jeg var rundt 13 år testet British Cycling alle med racinglisens, og jeg hadde nettopp kjørt nasjon alt. Jeg ble testet og ble invitert til talentteamet. Da jeg var 16, ble det olympiske utviklingsprogrammet laget, som tok meg til jeg var 18 år. Og da jeg var 18, ble Sprint Academy dannet. Så trinnene dukket opp foran meg og jeg bare tok dem. Jeg var heldig i den forstand.’
I et glimt av det som skulle følge i Rio 10 år senere, vant Kenny gull i sprint, lagsprint og keirin ved junior-VM i Belgia i 2006. «Jeg hadde vært i junior-VM i år. før, og det var karer som [fire ganger verdensmester] Max Levy og [trippel verdensmester] Kevin Sireau. Jeg gikk ut i de tidlige rundene, men det var godt å kjøre. Jeg jobbet veldig hardt for den neste, og det var min første virkelige internasjonale suksess. Da hadde alt gått relativt enkelt. Du lurer på hva oppstyret handler om da du bare blir sterkere og raskere hver dag i den alderen. Men da jeg kom på seniortroppen endret alt seg. Som junior gjorde jeg 10,3 og i seniorene var standarden 10,099 så det virket ikke så langt unna. Men så skjønte jeg hvor vanskelig det siste steget kom til å bli.’
Going for gold
På sitt første verdensmesterskap for seniorer i 2008 endte Kenny på femteplass i sprinten. Han har ikke glemt skuffelsen. – Det var mitt første tilbakeslag, men jeg tror det hjalp meg og viste meg at det kom til å bli en skikkelig kamp. Fra det tidspunktet fikk jeg hodet ned.’
Kenny har gode minner fra OL i Beijing i 2008, hvor han vant gull i lagsprinten sammen med Chris Hoy og Jamie Staff og sølv i den individuelle sprinten bak Hoy. «Det var magi, ja. Det var vår første opplevelse av å dominere et spill. Athen hadde vært veldig bra, men da vi dro til Beijing slo vi det ut av parken. Det var flott å være en del av det laget.’
Kenny gikk ett bedre i London 2012, og vant gull i lagsprinten med Hoy og Philip Hindes, mens han også tok gull i den individuelle spurten. "Det var min første individuelle seier, så det var litt annerledes - litt mega," sier han. «Spesielt for å gjøre alt på hjemmekamper.»
Kennys prestasjoner i Rio var imidlertid hans mest oppnådde hittil, og tok gull i lagsprinten med Hindes og Callum Skinner, tok sitt første olympiske keirin-gull og overvant romkameraten Skinner for å vinne individuelle sprintgull.
‘Vi holdt ting ganske norm alt, sier Kenny om duellen.– Da vi kom på banen prøvde vi å vinne, og i landsbyen var vi lagkamerater. Til frokost fikk vi fortsatt inn kaffen. Du endrer en brøkdel. Du snakker absolutt ikke om hvor sliten du er lenger. Du håper bare den andre personen er like sliten som deg. Men vi tenkte egentlig aldri på det, annet enn da andre begynte å ta miksen.’
Etter den intense oppkjøringen til Rio, er han forståelig nok glad for å ta en pause fra de smertefulle laktatøktene, banesprintene og brutale treningsøktene som var grunnlaget for suksessen hans. Du vil tilgi Kenny-familiene for å se på hverandre over en middag med kokende knaller og mos og utveksle et glis i det hele tatt de har oppnådd.
'Sannheten er at vi egentlig ikke tenker så mye på det,' avslører Kenny. «Laura har nevnt om en dag å lage en klokke av gullmedaljene, og vi har oppriktig snakket om hvordan vi kan gjøre det. Men bortsett fra det snakker vi egentlig ikke om medaljene våre, annet enn logistikken for hvor de skal oppbevares for sikkerhets skyld. De er sentimentale for oss, men jeg tror ikke noen vil ha dem uansett. Det er ikke slik at du ser olympiske gullmedaljer komme opp på eBay, er det vel? Men etter å ha levd og pustet hver eneste detalj av treningen før Rio, er det deilig å ta et skritt tilbake og være normal en stund.’
Det er en egenskap som Kenny, til tross for sin velfortjente suksess, finner lettere enn de fleste.
Laura Trott og Jason Kenny: The Autobiography utgis 10. november i hardback (£20, Michael O’Mara Books). For 2017-utgaven av Revolve24, besøk revolve24.com
