Til lovsang for vinden

Innholdsfortegnelse:

Til lovsang for vinden
Til lovsang for vinden

Video: Til lovsang for vinden

Video: Til lovsang for vinden
Video: Står i din nærhet - Lovsång - Norwegian worship 2024, Mars
Anonim

Vind er ikke fienden, det er bare enda en hindring å overvinne

Med sidevind som slår drømmer i Paris-Nice og motvind som gjør turen vår til jobben hardere, prøver vi å huske hvorfor vinden ikke er fienden.

I sin selvbiografi husker Chris Boardman en diskusjon med to av hans hemmelige ekornansatte hos British Cycling om måter å strømlinjeforme en rytters posisjon på sykkelen.

Han klarer bare så vidt å få dem fra å knekke kragebeina til Ed Clancy og sette skuldrene på nytt.

En rytters kamp mot luftmotstand – eller, for å gi den sitt daglige navn på veiene i Storbritannia, vind – er en pågående kamp av sisyfiske proporsjoner.

Pelotonet er en øvelse i drafting i industriell skala, der alle bortsett fra de ledende rytterne kan nyte fordelene med slipstreaming og litt småprat med kameratene i ly av flokken.

Hvis vinden skulle være så frekk at den kommer fra siden i stedet for forfra, så er det på tide for sjiktene, de karakteristiske diagonalformasjonene over veien som en gang var bevart av romerske legionærer og nå er vinden - valg av avvisende taktikk for dagens moderne gladiatorer på veien.

På treningsrittene mine er ingen av disse vindjuksetiltakene tilgjengelige for meg. Jeg har ikke et dusin kamerater tilgjengelig for å danne mitt eget personlige peloton, og klubbturer er kun et helge alternativ.

Gi meg husly

I stedet gikk jeg til å planlegge en rute som ville tilby så mye ly som mulig fra Storbritannias rådende sørvestlige vinder.

Ved å bruke min kunnskap om de lokale veiene og et Ordnance Survey-kart, brukte jeg måneder på å sette sammen en park som utnyttet beskyttelsen som murer, skog, voller og bygninger gir.

Sluttresultatet var en 50-mils sløyfe som brukte de første 10 milene på å krysse hekkefelt i nordvestlig retning før den svingte mot vinden.

Kampen i de neste 10 milene med eksponert terreng ble lindret av at de var litt nedoverbakke, og da veien begynte å klatre igjen, ble jeg koset av en lang del av skogen, noen høye hekker og til og med den omfattende mur rundt et lok alt slott.

Så kom nok et forhøyet og utsatt parti før jeg nådde snupunktet og kunne ta en direkterute hjem med medvind bak meg.

Ekstra motivasjon

Det var langt fra perfekt, men ga meg i det minste et psykologisk – om ikke fysisk – insentiv til å komme meg ut på selv de mest vindfulle dagene her på østkysten av Skottland (en av de 10 mest vindfulle stedene på Storbritannias fastland, ifølge prognosemaker Paul Michaelwaite ved Netweather.tv. Sørvest-Wales er forresten nummer én).

Vinden, det er klart, er fienden. Men må det være det?

Bilde
Bilde

Til tross for all ruteplotting og hekkinnhenting, innså jeg til slutt at den virkelige løsningen var å begynne å se på vinden som en venn, ikke

en fiende.

All den luftmotstanden gjør det faktisk til det perfekte treningshjelpemiddelet. Tross alt ser jeg ikke på mine lokale stigninger som fiender - i stedet blir de behandlet som utfordringer. Så når det blåser tøff ute nå, ser jeg ingen unnskyldning for å ligge i sengen, jeg ser usynlige åser.

Less is more

Trening i 30 kmt pluss motvind krever en holdningsendring. Jeg bruker ikke pulsmåler eller effektmåler – jeg tilhører Graeme Obree 'less is more'-tankegangen når det kommer til data – og i vindfulle forhold legger jeg ikke engang hensyn til hastigheten som vises på min Garmin. Alt handler om å «føle».

Å ri langs den flate delen der jeg norm alt setter 36 km/t føles som å svirre opp en bratt bakke når vinden blåser.

Noen, et sted, har sannsynligvis beregnet en formel for å likestille hastigheten til en motvind med gradienten til en stigning. Etter min egen erfaring føles det å male inn i sterk motvind på flaten det samme som å takle en av mine vanlige seks eller syv prosent-aktige stigninger.

Det er viktig å opprettholde et visst utseende. Å bryte sykkelen opp en bratt skråning kan være berettiget, men å slite med å holde forhjulet i en rett linje på flaten kan virke vagt komisk.

Å holde seg lavt på stengene og tråkke et litt hardere gir gjør vanligvis susen med å opprettholde stabilitet og verdighet.

Sinnetilstand

Men vind er også en sinnstilstand. Det er naturen på sitt mest elementære, kraften som har formet og skulpturert selve landskapet vi rir gjennom.

Syklister er mer utsatt for dens rå energi enn noen andre landbaserte idrettsutøvere, sannsynligvis med unntak av fjellklatrere. Dette er et sjeldent privilegium – å kunne komme så nært og personlig med en kraft som er utembar. Det er som å klappe en isbjørn.

Møter med urkrefter blir stadig vanskeligere å få tak i i denne moderne verden hvor enhver risiko, fare og spenning kan simuleres med

en smarttelefonapp.

Så den rene, viscerale redselen ved å bli slått av et plutselig vindkast når du runder et hjørne eller passerer et hull i en vegg, bør æres i stedet for utskjelt (selv om du kanskje foretrekker å la de dype seksjonsfelgene være hjemme).

Mange andre idretter er desinficert til det ugjenkjennelige, men sykling – selv borte fra gryten til den profesjonelle racerbanen – kan fortsatt utsette oss for øyeblikk med hjertestansende spenning og eufori. Vinden er en av sportens mer utfordrende luner, men det betyr ikke at vi skal grue oss.

På treningsrittene mine handler det om å forberede meg på vindkastet som uunngåelig vil overfalle meg på den venstrehendten, eller å vite at det er en stor hekk på vei som vil gi meg noen minutter med restitusjon.

Mulsjonen for kirurgisk omorganisering av en rytters anatomi kan ha appellert til de mer ekstreme medlemmene av Chris Boardmans forsknings- og utviklingsteam hos British Cycling, men jeg foretrekker den mer filosofiske tilnærmingen.

Som Tim Krabbé uttrykker det i sin kultroman, The Rider, «Naturen er en gammel dame med få friere i disse dager, og de som ønsker å bruke sjarmen hennes, belønner hun lidenskapelig.»

Anbefalt: