Katie Archibald, nylig vinner av tre nasjonale bane titler, setter seg ned med syklist for å snakke om OL, landeveisracing og respekt for bilfører
Syklist: Hva betyr mer, OL-gullmedaljen i lagforfølgelsen eller verdensrekorden du vant?
Katie Archibald: Det er verdensrekorden som begeistrer meg mest. Det er utrolig å være olympisk mester, men følelsen av å gå så fort, følelsen av å ha den beste formen jeg noen gang har hatt i livet mitt – jeg er ikke religiøs, men den følelsen av å drive gjennom luften er det nærmeste du kommer til transcendens og sann tro, en slags fysisk opplysning, fordi det ikke er noe annet som eksisterer bortsett fra deg og innsatsen.
Jeg vet ikke hvor lenge det vil stå, for siden arrangementet endret seg fra 3 km til 4 km har vi sett verdensrekorden gå «bam, bam, bam», så stagnerte det litt. Nå er den på 4 min 10 sek, og det vil forhåpentligvis gå noen år før den går.
Cyc: Det må være mye tillit involvert når du kjører i den hastigheten og så nærme rytteren foran. Hvor viktig er det at dere alle kommer overens med hverandre?
KA: Du trenger ikke å være venner, selv om jeg vil si at vi er det. Det gjør det absolutt lettere for oss å diskutere hvor du vil at en annen rytter skal være hvis de forstår at du vil det beste for dem og for laget. Det som irriterer meg er når noen er for milde. Hvis noen blir sinte, tenker jeg «F, jeg har rotet til her» og prøver å fikse det. Noen som nærmer seg det keitete - "Åh, det er bare min mening og jeg vil ikke gjøre deg opprørt" - du vil bare at de skal spytte det ut og fortelle deg hva som faktisk er g alt. Det gjør meg sint. Noe som er latterlig, at når noen prøver å være snille og hyggelige, kan jeg ikke takle det.
Cyc: Siden OL har du vunnet titler i individuell jakt og omnium ved EM og London Six Day, og i Madison i verdenscupen [og tre nasjonale titler - 30. jan]. Hva legger du til grunn for suksessen din?
KA: Hvis jeg begynner å lide tidlig i et løp, spiller det ingen rolle fordi noen andre lider også. Treneren min [Paul Manning] har dette tegnet for å fortelle meg om det ser ut som de andre lider. Han vil si til meg etterpå: 'De lå på kne. Det var du også, men jeg vet at det ikke spiller noen rolle.’ Bare så lenge det er noen andre som har mer smerte, spiller det ingen rolle. Den eneste ulempen er at dette mentale aspektet egentlig ikke er der på trening fordi det ikke er noe stress, ikke noe press. Jeg innser at jeg ikke er den vanskeligste treneren, men jeg jobber med det.
Cyc: Hva var implikasjonene av krasjet ditt under madisonen i Glasgow-runden i verdensmesterskapet?
KA: Det f alt meg ikke inn å ikke komme meg opp igjen [hun og Manon Lloyd fortsatte med å vinne gull], men jeg ble helt knust da jeg fikk vite at jeg d brakk håndleddet mitt. Det er så skjerpende at dette er den ene sesongen [når UCI har gjeninnført kvinnenes madison på elitenivå] jeg virkelig trenger håndleddet mitt. Jeg har alltid ønsket å bli en god poengracer, og den hvilende-arbeidende-gjenopprettende-gå-hard-igjen til madison passer til fysiologien min. Du kommer ikke unna med å bare være sterk – du må være smart også.
Cyc: Hvordan er lagbegivenhetene sammenlignet med racing individuelt?
KA: I lagjakten eller madison må du være komfortabel og avslappet fordi noen andre er avhengige av at du holder det sammen. Men da jeg gjorde omniumet på Euros [avsluttet først] var stresset på løpsdagen utrolig fordi det ikke var noen andre som nesten tvinge meg inn i rollen som rolig. Fordi det bare var meg og det ikke kom til å påvirke noen andre, rev jeg håret mitt. Du lar deg stuve litt i det.
Cyc: Du har nettopp signert for Team WNT Cycling UK [etter to sesonger med Dame Sarah Storeys Team Podium Ambition]. Hva er planene dine for veien i år?
KA: Det bør være min største landeveisesong noensinne, fordi det vil være langt nok unna OL i Tokyo til at jeg kan ha mye frihet til å ringe mine egne samtaler. løpskalenderen. Så jeg håper å sykle Women's Tour, Tour de Yorkshire og få litt etappeløp under beltet. Vi har Hayley Simmons, Emily Kay og Eileen Roe på laget, og jeg antar at Eileen vil sikte mot Commonwe alth Games 2018 [for Skottland], så å jobbe med henne på sesongen før det blir ganske spennende.
Cyc: Hvordan finner du racing på veien sammenlignet med banen?
KA: Jeg elsker roadracing, det er bare mangelen på variasjon i treningen – jeg er ikke en stor fan av fem eller seks timer lange treningsturer, hvis jeg jeg er ærlig. Det er ikke en enorm mengde mental stimulering. Med banen vil jeg være i treningsstudioet, på turboen, det vil være spesifikk innsats på veien, fartsøkter. Du kan gjette ved å se på meg at jeg ikke er den sterkeste klatreren, men jeg tror jeg er slagkraftig nok for de korte, skarpe bakkene i et løp som Women's Tour.
Cyc: Du hadde suksess som tenåring på Highland Games gressbanekrets, men hadde du tenkt å bli en elitesyklist?
KA: Jeg hadde en plass ved Glasgow University for å studere fransk og trodde det ville bli en praktisk karriere som kom etter det. Jeg utsatte stedet i et år slik at jeg kunne bo i Frankrike, hvor jeg fikk ordnet jobb i en vingård. Jeg skulle fly rett etter British Junior Nationals. Jeg dro til landskampene og forventet egentlig ikke mye, men dro som juniorlandsmester [individuell jakt] med en sølvmedalje [poengløp] og mange hodene snudde. Det rotet alt sammen. Det endte med at jeg tok med meg sykkelen til Frankrike og trente hele tiden. Folk som Graeme Herd [Scottish Cyclings hovedtrener på den tiden og nå DS på Team WNT Cycling UK] snakket med meg, og etter bare to måneder i Frankrike droppet jeg alt, kom hjem, begynte å jobbe med telefonsalg i min fars sengebutikk og trent til jeg ikke trengte å jobbe mer.
Cyc: Viser sjåfører deg mer respekt hvis du er ute og trener i Team GB-drakt?
KA: Nei. Når jeg kommer hjem fra å sykle på veiene i og rundt Manchester er det med et lettelsens sukk. Selv på landeveiene når vi har syklet to på siden, har vi fått folk til å tute på oss fra den andre siden av veien og rope: «Enkeltfil!» Folk overkjører deg for å svinge til venstre, eller de er oppe i baksiden av deg.. Du tenker: ‘Hvorfor går du ut av veien for å ødelegge din egen dag, for å skrike til oss?’ Det er lett minst én hendelse hver tur. Jeg blir litt deprimert av det noen ganger. Du begynner å tenke: «Hvorfor er verden så sint at noen vil slå deg av sykkelen?»
Cyc: Du hadde en krasj i 70 mph i 2015 mens du kjørte på Triumph Thruxton-motorsykkelen din. Har du noen planer om å kjøpe en ny?
KA: Ja, jeg tror jeg kjøper en denne våren. Jeg brukte den til å pendle, men jeg kjørte den mer som en måte å tømme hodet på, for å gå ut på en fin tur, men ikke komme tilbake med såre ben – bortsett fra den gangen kom jeg tilbake med et veldig sårt ben [en sprukket bakside korsbånd som satte henne ut av bane-VM i 2016]. Jeg liker bare å gå fort. Kanskje jeg ikke burde si det – det høres ille ut!
Cyc: Har du vært i bryllupet til Jason Kenny og Laura Trott?
KA: Seremonien var for familie og nære venner, men jeg dro til kvelden. Det var en god fest. Egentlig gikk jeg meg vill og dukket opp akkurat da gratisbaren stengte. Jeg ble sløyd. Jeg var bokstavelig t alt den første personen som måtte betale for en drink.
