Det danske sykkelikonet Brian Holm åpner opp om å hjelpe Riis med å vinne 1996-touren, veilede Cavendish og dagen han ble erklært død
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i utgave 57, februar 2017
Brian Holm sitter tilbakelent i en lenestol hjemme i Frederiksberg, København, skjermet fra den rå danske vinteren av den ravgule gløden fra en vedovn. Fra teen og muffinsene som kona Christine har arrangert på bordet til de lunte teppene på sofaen og pyttene til barna Albert, 13, og Mynte, 10, i gangen, stråler scenen av ren dansk «hygge».
Men Holm – med sine tykke sorte briller, kirsebærrøde Doc Martens og Hackett voksjakke – er en anglofil i hjertet.
Vi er her for å diskutere karrieren hans både som rytter og sportsdirektør, men samtalen går til hans kjærlighet til britisk og irsk musikk (Thin Lizzy, David Bowie, Oasis), Mod-kultur, Steve McQueen og hans utflukter til London, hvor han besøker RAF-museet og en gang spiste tre engelske frokoster på en dag.
‘Jeg har alltid elsket britisk kultur og spesielt Storbritannia på 1970-tallet, sier Holm, 54.
‘Jeg liker musikken, klærne og sykkelstilen. Folk sier at jeg liker mote, men egentlig har jeg bare på meg de samme tingene.
‘Jeg vil aldri bli en rapper med en hundekjede, da jeg ville sett jævla dum ut, men jeg liker arv. Jeg kjøpte min første Doc Martens på 70-tallet, og jeg bruker dem fortsatt.
‘Storbritannia har flott stil. Du ser det nå med hvor fasjonable London-syklister er. Før sa folk: "Stakkars gutt, hvorfor liker du å sykle?" Nå er du en kul jævel.’
Holm peker ut noen trykk på veggen: Engelskmenn i bowlerhatter, London-bobbies, et bilde av ham med «The Modfather» Paul Weller.
‘Da jeg ble invitert til å møte ham, gikk jeg rett på flyet. Jeg ville ha sagt opp jobben min for det. Jeg gikk rundt i London med ham, [motedesigneren] Paul Smith og Bradley Wiggins. Beste dagen i mitt liv.’
Når Holm sier at han kanskje åpner en bokhandel i Notting Hill, som en dansk Hugh Grant, er jeg ikke sikker på at han tuller.
Great Dane
I Danmark er Holm kjent som den karismatiske syklisten som støttet dansken Bjarne Riis i hans Tour de France-seier i 1996 (en seier som senere ble tilsmusset av rytternes tilståelser om doping) og som byrådsleder for Det Konservative Folkeparti. Fest.
Britiske sykkelkunnskaper kjenner ham som en sentral innflytelse på Mark Cavendish på Columbia-HTC og Etixx-Quick-Step (Holm var også bestemann i Cavendishs bryllup) og for hans scene-stjele spøk i Chasing Legends, kulten sykkeldokumentar om Columbia-HTCs 2009 Tour de France-suksess.
Når Holm henter meg og fotografen fra flyplassen i København, kjører han oss rundt i byen, og peker ut den skitne bokseklubben der han pleide å trene om vinteren og kirken hvor han en gang jobbet som murer, og slet med. frosne fingre for å reparere taket.
‘Mitt første minne om sykling var 1971, da jeg fikk en Peugeot-sykkel. Faren min var murer og jeg var i et lok alt amatørlag k alt Amager Sykkelring.
‘Om vinteren ville ikke moren min la meg ta av meg skjermen fordi jeg holdt på å skitten trøya min, så jeg var den eneste i klubben med skjerm. Ikke kult.
‘Jeg kjørte hver søndag frem til 1979 og så fikk vi en ny trener, Leif Mortensen – Amatør-verdensmester i 1969 og sjette i Touren [1971]. Han spurte meg hvor mye jeg trente. Jeg sa aldri!
‘Han begynte å hjelpe meg, og på begynnelsen av 1980-tallet vant jeg og vennene mine alle løypene, cyclocross, landeveien, tidkjøringer og lagtider som amatører.’
Det var ikke lett å kombinere manuelt arbeid og trening. «Jeg har fortsatt den danske 10 km landeveisrekorden, som jeg satte i 1980. Jeg ønsket å prøve 10 km rekorden på banen senere samme år, men jeg var fortsatt murer.
‘Faren min sa at jeg kunne dra klokken 14 for å prøve rekorden på banen. Etter 5 km døde jeg tot alt. Jeg så ut som en idiot. Kl. 05.00 var jeg på jobb igjen.’
Skuffelse fulgte ved OL i 1984 da Holm og hans lagforfølgelseskolleger ble slått ut i kvartfinalen av USA.
‘Vi fant ut at amerikanerne var bloddopet, og jeg ble så skuffet. Jeg var sikker på at vi ville bli olympiske mestere. Det har jeg aldri glemt.’
Pro dreams
Etter å ha endt på fjerde plass i amatørløpet på landeveien ved verdensmesterskapet i 1985, var Holm klar til å slutte, men i desember ble han oppringt fra Guillaume Driessens, manager for det belgiske laget Roland-Van de Ven, og tilbød ham en proff. kontrakt.
‘Jeg så at lønnen var 320 000. Jeg tenkte: «Det er vanvittige penger.» Men det var belgiske franc, ikke franske franc. Jeg hadde signert for 10 000 euro i året i tre år.
'Heldigvis gjorde Riis og [Tour, Giro og Vuelta etappevinner] Jesper Skibby det samme, så vi var i samme båt.'
I Holms første år som proff døde han – kort. «Jeg brakk hodeskallen og ble erklært død etter en krasj ved GP Stad Vilvoorde [i Belgia] 26. april 1986 – samme dag som Tsjernobyl-katastrofen.
‘Moren min kom og jeg fikk den siste oljen av en katolsk prest. Sean Kellys kone Linda kom til meg hver dag i fem uker fordi sykehuset var i nærheten av der de bodde.
‘Men jeg våknet etter tre dager og var i gang igjen. Med hodepine, selvfølgelig.’ Var han redd for å ri igjen? «Ikke når du er ung. Du tror du er herre over universet, så blir du eldre og innser at du tok feil.’
Holms tidlige dager som proff var utmattende, men arbeidet hans som murer hadde oppmuntret ånden hans.
‘Vi var tre karer som bodde i et rom i Belgia uten oppvarming, og sov ved ovnen. Jeg hadde ikke engang penger til å reise hjem over vinteren.
'Det var vanskelig, men jeg visste at hvis jeg dro hjem, ville jeg bli murer, stå opp klokken 04.45 og ligge på kirketaket i kulden, så hvis jeg følte meg lat på trening, ville jeg si: «OK, jeg kan kjøre 100 km til.»'
Holm og kollegene hans ble k alt "Dansk kaffeklubb". Hvis noen rytter rotet med dem, ville de snart ha en horde av vikinger på ryggen.
‘Vi var en gruppe på rundt 10 profesjonelle i Italia, Belgia, Spania og Frankrike, og vi holdt sammen.
‘Vi var alle forskjellige – Skibby var den morsomme fyren, Riis den merkelige fyren, [Rolf] Sorsensen [som vant 53 løp] vinner. Hvis det var sidevind, spilte det ingen rolle hvilket lag vi var i, vi ville laget et echelon og rykket opp sammen.
‘Folk tenkte: «Her kommer de.» Vi sa: «Ikke rot. Vi lager reglene. De var de gode gamle dager.’
Livet på tur
Holm nøt personlig suksess, og vant Paris-Brussel og Paris-Camembert i 1991 og ble nummer sju i Paris-Roubaix i 1996.
‘Fra 1986 til 1991 vant jeg to til tre løp hvert år, men fra 1993, da jeg begynte i Team Telekom, var jeg hjemme.
‘Før Riis vant Touren i 1996 var det ingen som trodde han kunne gjøre det. Det var en stor kamp med tyskerne og laget var delt, med Erik Zabel, Rolf Aldag og Jan Ullrich i en gruppe og Riis og meg, så det var som om to lag ikke snakket sammen.’
Da rytterne kom tilbake til Danmark, ble de behandlet som helter. «Vi ble fløyet tilbake til København i et privatfly, og da vi landet, laget brannmennene porter av vann.
‘Vi tenkte: har det vært en ulykke? Så ble vi satt på en lastebil og vi følte oss som The Beatles. Det var 250 000 mennesker på veiene.
‘Folk ropte. Vi mistet den. Skibby hadde en sprø hårklipp, vi skulle på diskotek og det var jenter over alt. Jeg elsket det.’
De danske rytterne er fortsatt venner i dag og har dannet den danske profesjonelle sykkelklubben. De møtes til middager og helgeturer.
‘Den gang var vi så misunnelige på hverandre, humrer Holm. «Da Skibby hørte at jeg vant Paris-Brussel, gråt han. Men vi var også venner og passet på hverandre hvis noen trengte en kontrakt.
‘Men hvis du ikke er litt sjalu, gå hjem og skaffe deg en annen jobb. Du trenger den sjalusien for å drive deg.’
Holm sier livet til en proffsyklist var langt fra glamorøst. «Jeg brakk hodeskallen min fordi jeg trengte premiepenger for mat,» sier han.
‘I disse dager etter noen år trenger ikke barna å jobbe mer, selv om noen glemmer å dele inntekten på 50 år. Da ser ikke kalkulatoren så bra ut.’
Hard racing
‘Men racingen er vanskeligere i dag. Hvis vi hadde en etappe på 200 km, ville vi kjørt etter 150 km når vi så helikopteret og visste at vi var på TV. I dag er det anarki fra kilometer null. To uker inn i Touren er alle syke med bronkitt eller brukne bein.
‘På min tid gikk Bernard Hinault eller Mario Cipollini til fronten og sa: «Ta det med ro, mine herrer. Vi kjører senere.»’
Obsession med vekt var like vanlig. Holm ble så tynn at han kunne se årer i baken. «Du lærte å legge deg sulten. Det er alt i hodet ditt.
‘Du overbeviser deg selv om at du elsker regn og at du elsker våte brostein. Hvis du sier til deg selv 200-300 ganger om dagen, begynner du å tro det. Selv i dag elsker jeg regn fordi jeg har sagt det så mange ganger.
‘Du overbeviser deg selv om at du ikke trenger informasjonskapsler og at du ikke liker smør eller ost. Kanskje 90 % av dette sykkellivet må du lære.’
Etter at Holm gikk av med pensjon i 1998, ga Holm ut en selvbiografi i 2002 k alt Smerten – Glaeden (The Pain – The Joy) der han innrømmet doping.
‘Wow, det bare eksploderte rundt meg. Folk ropte på meg på gaten og spyttet på meg. Jeg var landstrener og de sparket meg.
‘Skolebarn på bussen så ned på meg i bilen og laget sprøyteskilt på meg. Men så skjedde det noe. Etter noen uker lot de meg være i fred.
‘Jeg hadde vært ærlig, så alle gikk over til neste historie. Livet handlet om å gå videre.’
Holm innrømmer åpent sine feil, men insisterer på at de blir sett i sammenheng med en epoke full av doping. «Jeg tror det er annerledes hvis noen skjuler det, slik Ullrich gjorde i mange år, men jeg sa: innrøm det, innse det, fortsett.
‘Hvis noen fra min tid klager så lytter jeg. Men noen idioter som kommer 20 år senere, det er en spøk. Jeg angrer på at jeg syklet i en periode med et så ubrukelig lederskap. Det er slik jeg beklager.
‘Jeg tenker på de unge rytterne i dag: Vær glad dere tjener mer penger og kjør rundt i store busser fordi vi tok all dritten for dere. Jeg angrer på at alt var slik, akkurat som jeg angrer på at OL-medaljen min gikk til amerikanerne med dopingen deres.
‘Det var systemet og systemet var feil. Jeg synes sporten er så ren som den kan bli, og det er nå virkelig en god rettferdighetssans i gjengen.’
The director's cut
Siden han gikk av med pensjon har Holm jobbet som sportsdirektør, først for T-Mobile (som ble til Columbia-HTC) og nå for Quick-Step Floors.
‘Å bli med i T-Mobile var som å bli med Manchester United. De var det største innen sykling. Vi hadde unge gutter som [Andre] Greipel, Cav og [Matt] Goss som vant som gale, og vi hadde en veldig god atmosfære i laget.’
Holms blanding av brutal ærlighet og broderlig småprat har vist seg å være en sterk motivator, spesielt for Mark Cavendish.
Hva gjør ham spesiell? «Husk at han har gjort det siden 2007, og jeg har hørt de samme tullet hvert år: han er for liten, for feit.
‘Men han har et utrolig fokus. Noen ganger tenker jeg på hans stakkars kone Peta fordi han får det jeg kaller «fremmedlegionen»-blikket i øynene når han blir så fokusert.
‘Se på Milan-San Remo [der Cav slo Heinrich Haussler med én tomme i 2009]: han kan grave så dypt, han er bare utrolig. Han har et tankesett jeg ikke har sett før – og han kan leve med stresset, noe som også er fantastisk.’
En del av ferdighetene til en sportsdirektør er å tilpasse seg personlighetene til rytterne. Ulike tegn krever ulike meldinger i bilen og i trening.
‘Det tar meg to til tre år å virkelig kjenne en rytter, sier Holm. «Først da vet jeg hvilke knapper jeg skal trykke på.
‘Hvis Greipel tapte og du fort alte ham hva som sto i avisene, ville han ikke like det. Men hvis Cav blir slått og du sier: "Hei, de skriver at du spiser for mange smultringer," vil han si: "Hva i helvete? I morgen skal jeg vinne.»
Enkelt å jobbe med
‘Du kan ta ham i øret og be ham holde kjeft, og han er glad. Han er så lett å jobbe med siden han alltid lytter, alltid følger programmet.
‘Jeg har bare jobbet med Marcel Kittel [på Etixx-Quick-Step] en kort stund, men han er annerledes igjen. Kanskje med Kittel eller Greipel eller Tony Martin må du ta vare på stemmen din.
‘Men Kittel er en hyggelig gutt, veldig høflig, en gentleman. Uansett, la oss være ærlige, Cav ville ha vunnet alle disse løpene selv om bussjåføren var sportsdirektør.’
Holm er en travel mann. Ved siden av sine politiske og sykkelforpliktelser grunnla han kreftorganisasjonen La Flamme Rouge etter å ha overlevd tykktarmskreft i 2004.
Han liker cyclocross og motorsykler og elsker å lese om sykkelmoteikonet hans Roger De Vlaeminck.
Han jobber med en klesserie k alt 12:16 (oppk alt etter hans danske tidsprøverekord på 10 km) som vil lanseres i Storbritannia neste år, og er involvert i en Bioracer-klærserie i København.
‘Det er bedre å ha for mye å gjøre enn for lite. En venn ba meg følge 10-20-30-regelen.
‘Spar alltid 10 % av pengene dine; les i 20 minutter hver dag om politikk og kultur, så kan du hoppe inn i en samtale med hvem som helst fra ordføreren til fyren som tar seg av søppelet ditt; og tren i 30 minutter om dagen for å holde deg frisk. Det er et godt system.’
Når mørket faller på utenfor, sier Holm at han gleder seg til den neste støyende samlingen i den danske proffsykkelklubben.
‘Vi er som soldater fra Stalingrad som deler gamle historier,’ humrer han. "Du husker fortsatt hvis noen knipset deg i et løp 20 år etter: "Jeg lukket det gapet for deg, du sa at du ville gi meg 1000 pund!" "Jeg bet alte deg!" «Nei, det gjorde du ikke!»
‘Alle synes nå historiene våre er overdrevne, så vi må kutte dem ned med 25 %, ellers tror folk vi er gale. Men det morsomme er… de er alle sanne.’
