New Zealands verdensrekordholder i roing Hamish Bond planlegger å løpe den britiske tidskjøringsscenen denne sommeren
Hamish Bond var halvparten av New Zealands nasjonale coxless-par, som startet en seiersrekke i 2009 som ble den mest suksessrike i roingshistorien. Han vant to olympiske gullmedaljer, 8 verdensmesterskap og slo verdensrekorden tidligere holdt av Matt Pinsent og James Cracknell med over 6 sekunder. Etter åtte års seier, og uten utsikter til nederlag i horisonten, bestemte Hamish Bond seg i år for å begynne å sykle som sin primære sport, med målet om internasjonal konkurranse i tankene
Syklist: Hvordan har sykkelscenen reagert på at en relativ nybegynner som deg selv hopper rett til toppen av den innenlandske tidskjøringsscenen?
Hamish Bond: Jeg antar at de alle er fascinert på noen måter. Å komme på tredjeplass i de nasjonale tidsrittmesterne var definitivt en god markør, siden det var min første 40 km TT noensinne, jeg hadde ikke den største innkjøringen og resultatet var ganske bra.
Jeg var omtrent et minutt unna Jack Bauer som er med Quick-Step Floors-teamet. Det var oppmuntrende ettersom jeg tror jeg la mye tid på banen.
Så komme på tredjeplass i Oceania champs for to uker siden, og å slå Jason Christie som hadde slått meg på National Champs var nok et stort skritt på veien.
Jeg kommer til Storbritannia for et par måneder i juni og juli, så jeg er opptatt av å se hva jeg kan gjøre på løpsscenen der.
Det høres ut som tidsprøvescenen der er verdens beste. I tillegg er det vinter her i New Zealand, og det er ikke mye som skjer i temporitt på den tiden av året.
Cyc: Du hadde den mest suksessrike seiersrekka i internasjonal roinghistorie, hvordan fant du veien inn i den?
HB: Vi rodde noen år i en styreløs firer. Vi var verdensmestere i 2007 og gikk inn i OL i 2008 med store forhåpninger, men ble pumpet av gode, gamle Storbritannia.
De vant gullmedaljen og vi bombet, og ble nummer 7. På baksiden av at jeg så meg rundt i troppen, og det styreløse paret med Eric Murray var den beste avgjørelsen fra mitt ståsted.
Andy Triggs-Hodge og Pete Reed gikk også fra de fire til paret på samme tid. Praten fra media var ikke om det britiske paret ville vinne, men om de ville slått Pinsent og Cracknells verdensrekord. Vi tenkte at hvis vi kan være konkurransedyktige, og i blant det ville det være bra.
Vi gikk inn i sesongen i 2009 og vant vårt første løp og tapte aldri et annet løp. I løpet av åtte år hadde vi 69 seire i jeg vet ikke hvor mange arrangementer, pluss at vi tok en del av verdensrekorden.
Cyc: Hva var nøkkelen din til din dominans i et så konkurransedyktig felt innen roing, og var det vanskelig å opprettholde det?
HB: Vi var nok begge veldig gode psykisk. Jeg ville plassert oss begge blant topp fem på tvers av alle roere internasjon alt.
Til alle tider var vi begge ganske gode på romaskinen. Eric, jeg tror hans beste 2k-poengsum var 5,41, min beste er 5,44, noe som er ganske praktisk ved under 90 kg.
Vi er begge ganske gode og vi kombinerer godt, når delene dine er ganske gode og summen av delene dine er enda bedre, er det en god start.
Jeg vil definitivt si at det var et element av forventningstrøtthet. Det veide til tider ganske tungt for meg, nesten frykten for å tape i motsetning til spenningen ved å vinne.
Bare den konstante forventningen om at du vet at du er god nok til å vinne og at du burde vinne, men du må fortsatt ut og vinne.
Cyc: Når begynte du overgangen fra roing til sykling?
HB: Jeg begynte i utgangspunktet å trene for dette før jeg forlot OL i Rio, mer eller mindre et par dager etter finalen, var jeg rett på treneren.
Det er ganske sprøtt, men jeg skjønte at hvis du er på toppen av ett fjell og du trenger å komme deg til toppen av et annet, er det bedre å hoppe av toppen og lande halvveis og deretter starte nederst.
Det er klart jeg var i god fysisk form. Til OL rodde jeg på 90 kg. Jeg begynte å ta av meg litt. Hvis du ikke bruker overkroppen, har du en tendens til å gå ned litt i vekt, så jeg har klart å gå ned ca. 10 kg.
Så jeg er nede på 80 kg nå. Jeg tror jeg er ganske slank, men jeg er ikke slank Chris Froome.
Cyc: Hva var sykkelhistorien din før det?
HB: Vi syklet litt som crosstrening. Sannsynligvis siste gang jeg syklet seriøst var i 2009, da jeg kjørte innenlands.
Siden da antar jeg at jeg i oppbyggingen til London egentlig ikke gjorde så mye bare på grunn av risikoen for skade.
Denne racingsesongen vekket interessen min, så jeg lurte på hvor god jeg kunne bli hvis jeg ga den mitt fulle fokus og fulle oppmerksomhet.
Cyc: Har vekten vært et problem for deg?
HB: Da jeg rodde var Eric omtrent 10 kg tyngre enn meg, så jeg måtte alltid holde vekten oppe. I utgangspunktet har jeg nettopp spist konkurransedyktig i 10 år.
Så å snu det på hodet har vært ganske utfordrende. Jeg mener når jeg rodde og var sulten, spiste jeg bare, mens nå spiser jeg bare for å prestere for ikke å tilfredsstille lenger. Maten min nå må ha en grunn.
Cyc: Hva er det overordnede sykkelmålet ditt for øyeblikket?
HB: Til syvende og sist OL i Tokyo. Det er et enormt mål å bytte idrett om fire år, men jeg har ikke kommet dit jeg er ved å sikte lavt. Hvorvidt det er mulig på noen måte skal avgjøres.
Jeg har liksom gitt meg selv en tidshorisont. Hvis jeg føler at jeg ikke går videre og jeg ikke er på et nivå der jeg ønsket å være, så kommer jeg ikke bare til å fortsette å banke hodet i veggen.
Målet mitt er å være i Tokyo og være konkurransedyktig enten det er i sykling eller roing, så jeg har kort tid til å finne ut av det.
Jeg er klar over, du ser, gullstandarden er rundt 6 watt per kilo, som en fyr på 80 kg, wow, det kommer virkelig opp der når det gjelder kraft.
Jeg har hørt rykter om at Cancellara kan gjøre rundt de høye 400-tallet, 500. Ja, jeg har gjort sett, korte intervaller på 500, for å gjøre det for en hel TT, vel grusomt som er vanskelig å få til hodet rundt.
Cyc: Vil du si at det er mer dybde i en sport som sykling sammenlignet med roing?
HB: Internasjon alt, ja. Jeg tror det. Jeg mener du bare trenger å se på antall konkurrenter, og når det gjelder å konkurrere i OL er det mange plasser for roere og mange medaljer å vinne.
Hvis du er en syklist, er det noen få på banen, hvis du er en landeveissyklist er det to. Det er vanskelig, og du har kanskje 500 syklister som trener profesjonelt til et veldig høyt nivå for to olympiske medaljer.
Cyc: Er du skremt av omfanget av oppgaven?
HB: Det er en spennende utfordring. Å sykle New Zealand har vært ganske støttende, og jeg antar at jeg prøver å redusere eller slå ned eventuelle barrierer som kan hindre meg i å få det beste fra meg selv.
Jeg er på en ganske bratt læringskurve og er også bevisst på at tiden på en eller annen måte er imot meg. Jeg kan ikke bruke to eller tre år på å finne ut av dette. Jeg må komme meg gjennom det «finne ut av det»-stadiet om seks måneder.
Jeg har også fått støtte fra Trek som har gitt meg en SpeedConcept-tidskjøringssykkel, som er en fantastisk sykkel å kjøre på.
Cyc: Kunne du tenke deg å bli med i et roadracingteam?
HB: Jeg tror jeg går en annen vei, jeg antar at jeg ser mer på hvordan banelag forbereder seg til OL – jeg kjenner mange av dem kjører fortsatt for handelslag også.
Hvis jeg skulle drive med noe roadracing, ville det bare vært et middel til å nå målet. Når det gjelder trening, hvis noen anså det for å forbedre meg mest eller gi meg best utbytte, ja, jeg skal se på det.
Jeg vet heller ikke hva slags lag som vil være interessert i meg. Jeg er ikke dyktig i roadracing, jeg vet at det er mye taktikk og du kan ikke klare deg på hestekrefter alene.
Cyc: Har du startet jakten på å bli mer aerodynamisk også?
HB: Du må huske at vi er i New Zealand, så det er ingen vindtunnel rundt hjørnet! Det er én vindtunnel her, og jeg har vært i den en gang, og jeg har blitt fort alt at jeg ikke er helt unaerodynamisk, så det er oppmuntrende.
Det er bare så mye du kan gjøre, jeg kan ikke akkurat gå på skuldrene mine med en kniv eller noe. Jeg antar at jeg kan prøve å lene meg opp så mye som mulig, jeg gjør ingen vekter lenger, så jeg håper det skjer naturlig.
Jeg kommer til å jobbe med den stillingen like mye som min makt. Så endelig hvis de to ser bra ut, tar jeg ut kredittkortet og begynner å kjøpe hastighet. Men det er ingen vits i å kjøpe speed hvis du er en sjokoladepudding som ikke kan presse noe.
Cyc: Hva med de mer tekniske håndteringselementene ved sykling?
HB: Det er definitivt et sted jeg kan forbedre meg – å ta den strammeste kursen og bære fart gjennom svinger, det er alt en del av effektiv bruk av kraften.
Jeg fikk Jesse Sargeant til å hjelpe meg litt. Han syklet for Trek i en årrekke og avsluttet med AG2R for et år siden, så han er sannsynligvis New Zealands beste tidsøker noensinne.
Cyc: Er det vanskelig å komme fra en idrett som anses som ekstremt ren når det gjelder doping til en idrett der mange konkurrenter kan ha en historie med doping?
HB: Jeg antar at du egentlig ikke kan gjøre så mye med det på individuelt nivå. Jeg mener du vil være ganske naiv å tro at det hele er tøft nå, men så lenge jeg kan være stolt av å være en ren idrettsutøver og gjøre ting ærlig, så vil jeg være glad.
Noen tar politimannen ut og sier at du vet at alle var med, og så det var like konkurransevilkår, men enhver form for tilfredsstillelse eller suksess man får fra å kjøre med den tankegangen at det er en ganske hul seier.
Jeg ville absolutt ikke fått noen tilfredsstillelse av det. Jeg kjenner ingen av personene som har blitt tilsmusset av narkotika, men mange av dem var i stand til å gjøre noe med det, være en varslere og endre situasjonen, men de valgte det enkle alternativet.
Jeg vet at det alltid er lett å si fra sidelinjen, men det er vel bare min mening.
