Det er 2018, vi har nettopp hatt nok en utgave av Paris-Roubaix, og fortsatt er Nordens helvete utenfor grensene for kvinnepelotonen
Husker du da du var barn og ble fort alt at du ikke hadde lov til å gjøre noe, men det eldre søsken eller vennen din kunne? Jeg tipper det fikk deg til å ville gjøre det enda mer, ikke sant? Et scenario for å bli fort alt at du ikke kan ha, eller det ikke er mulig, er regelmessig dialog kvinnene som utgjør kvinnenes WorldTour-peloton må tåle.
Som den forbudte frukten i Edens hage, eller i dette tilfellet brosteinene i Nordens helvete, føles det mer enn noen gang som om en kvinneras er innen rekkevidde, men foreløpig står den fortsatt på den forbudte listen.
Snakker til Iris Slappendel, tidligere pro-syklist og grunnlegger av The Cyclists' Alliance, Hannah Barnes, Canyon-SRAM-rytter, og Pauline Ferrand-Prevot, tidligere verdensmester og lagkamerat til Barnes på Canyon-SRAM, var det mer enn tydelig at det er virkelig appetitt på en Paris-Roubaix for kvinner.
Det er den viktigste vårklassikeren på WorldTour-kalenderen og bør være et av de lettere løpene å kjøre for kvinnepelotonen.
'I pelotonet vi har snakket om dette i årevis, vil vi gjerne ha en Paris-Roubaix, sier Slappendel.
'Jeg ville seriøst tenkt på et karriere-come-back hvis Paris-Roubaix ville være på kalenderen. Jeg fortsetter å si til alle at vi ikke bør kopiere menns sykling, og vi er en sport alene, men på den annen side er det historien om sykling som også er vakker' Slappendel, en kjent korsfarer for utviklingen av kvinnepeloton, legger til.
Som fransk rytter er Ferrand-Prevot også en stor forkjemper for at det skal være et løp, selv om det ikke nødvendigvis passer hennes ferdigheter: «Jeg tror det ville vært flott å ha, ikke bare fordi Jeg er fransk, men fordi det er et av de vakreste løpene på kalenderen.'
For de av dere som noen gang har vært inne på Jean Stablinski-velodromen på den ene dagen i året det lyser opp, vil du bli kjent med de 200 forfalskede ansiktene som kommer inn, det hvite i øynene som stikker gjennom Nord-Frankrikes grus., gjørme og støv som plasker dem på slutten av dette løpet.
Det er et syn å se, selv som fan kjenner du gåsehuden danse mot huden din.
'Jeg vet at det er så mange av de mannlige rytterne at enten det er første eller syvende gang de sykler når de kommer inn på velodromen, får de frysninger, sier Barnes. «Det ville vært kult for oss en dag å kunne føle den samme mengden følelser.»
Så hvorfor kan det ikke skje?
Det er alltid noen klassiske grunner til hvorfor løp som disse ikke kan arrangeres. Den ene er at folk ser ut til å tro at det bare ikke er appetitten for det.
Det er her data begynner å komme frem og bevise at i dag, når vi snakker eller teknisk leser, er dette ikke tilfelle. Her er bare to eksempler på statistikk fra flamske TV-kanaler på hvor mange seere kvinneløpene, Gent-Wevelgem og Driedaagse de Panne trakk til skjermene deres i år.
Daam Van Reeth, som er en sportsøkonomisk forsker, ser ut til å være på jakt etter å samle inn mer og mer av disse dataene for å slå tilbake mot de som ikke sier.
I løpet av den siste uken har jeg hørt disse tallene sitert ved mange anledninger. Det betyr at den kvinnelige pelotonen ikke bare jakter på likestilling basert på en ideologi om at de skal ha et løp fordi det er rettferdig, selv om dette åpenbart er et gyldig argument.
Men at det er byggebevis for at det er etterspørsel; og der det er etterspørsel, bør tilbudet følge med, og til en viss grad er det det, men akkurat som alltid i sykling går det sakte.
Det gjør en virkelig forskjell når fans har sjansen til å se kvinneløpet ved veien også. Hannah Barnes prøver å formidle følelsene sine av å løpe oppover Kemmelberg og hvordan det er å ha tusenvis av heseblesende fans som roper oppmuntring: «Siste uke på Gent-Wevelgem kjørte opp Kemmelberg akkurat som gutta gjorde, var det så mange mennesker som heiet på oss, støyen var utrolig, og så mange britiske flagg også som var veldig, veldig kult.'
Så er det nødvendig å ha løpene avholdt samme dag, spør jeg Barnes.
'Ja, jeg synes definitivt det er veldig viktig å ha det på samme dag, å ha atmosfære, å ha så mange som ser på oss og heier på oss, sier hun.
'Du følte det i fjor i Liege og Amstel [mangelen på publikum]. Jeg vet at det er veldig flott de satte et kvinneløp for oss, men vi fullførte, tror jeg over 3 timer før mennene, og du kunne definitivt føle at når du går oppover stigningene, var det ikke noen der som heiet oss frem og målgangen var bare litt av en skuffelse.'
På noen løp går TV-dekningen faktisk over fra herrene til damene for å vise de siste 30 eller 40 km av løpet.
Når herrefeltet løper over 200 km, bør dette virkelig ikke sees på som et problem. Oftere enn ikke i herrenes løp begynner ingenting virkelig å skje før de siste 100 km, forklarer Barnes: «Jeg vet at mennene bruker omtrent 60 km på å ta igjen hverandre og spørre hvordan alle har det.
'Jeg snakket med noen av gutta som driver Milan-San Remo, og jeg sa til dem, "wow, det er så lenge 300 km?" Og de er som "vel ja, men de første 150 km er akkurat som et klubbløp, du bare sykler rundt i pelotonet og ser alle, tar igjen alle og så begynner det virkelig med 150 km igjen".'
Så mens å se gutta ha en god gammel catch up er helt ok(?), vil sikkert fans heller se på noe eksplosiv ned til wireracing, mens gutta gjør oppvarmingen sin?
Pulling rank
Vent, hva er det jeg hører? Å ja, løpet Paris-Roubaix Juniors arrangeres samme dag som Elite Men’s. Nok et hinder.
Dette er lett å korrigere, Elite-kvinners racere, de som prøver å leve det magre livet det er på racing, bør langt utover et amatørløp. Full stopp!
Det positive som kan tas fra dette er at et løp før Elite Men's allerede er i gang, så det kan lett byttes.
Juniorløpet avsluttes også kl. 14.30 foran Elite herrer kl. 16.30, et eliteløp for kvinner skal ikke trenge å fullføre lenger enn halvannen time foran herrene.
Dette gir da mulighet for en dobbel pallseremoni med menn og kvinner. Det betyr også at press er mer sannsynlig å kunne dekke mål på begge løpene i velodromen, noe som ellers er tøft å gjøre hvis de avslutter med mange timers mellomrom.
Dekning er tross alt nøkkelen.
En Paris-Roubaix for kvinner? Du kan ikke være seriøs
Hvis det er noen der ute som fortsatt mener at kvinner ikke tar racersyklene sine seriøst, eller at et løp som Paris-Roubaix er for tøft og at de ikke vil ha et godt nok show: La meg stoppe deg der og glede deg med en anekdote fra forrige helgs Tour of Flanders.
Annemiek van Vleuten knep seg tredjeplass, men først etter at hun ble tatt ned i en krasj, fikk skulderen ut av ledd, satte seg på sykkelen igjen, stakk den inn igjen og klarte så smertefullt å komme tilbake til gjengen og spurt etter streken.
Jeg er sikker på at hardingene i Flandern ikke kunne gjøre noe mer enn å hilse på den handlingen av ren og skjær besluttsomhet til å kjøre sykkel.
Men hvis vi skal bli virkelig seriøse, la oss snakke om premieposer for kvinneløpene et øyeblikk. Med Ovo Energy Women's Tour som bare kunngjorde for noen uker siden at med støtte fra sponsoren deres Ovo Energy, fra i år vil premiebeløpet være likt for både Women's Tour og Tour of Britain.
'Det er bare vanskelig fordi du ikke vil tvinge arrangørene til å gjennomføre et løp, og du føler noen ganger at mange løpsarrangører gjør det fordi de føler at de må.
'Du vil virkelig at noen skal gjøre det fordi de vil, og gjør den innsatsen for at løpet skal føles veldig bra for oss og verdt det, sier Barnes.
'Jeg mener jeg vil ikke være negativ eller noe, men jeg kom akkurat inn på hotellrommet mitt og gårsdagens race [Dwars Door Vlaanderen] manual var på senga og vinneren av herreløpet fikk €16, 000 og vinneren av kvinnene fikk €370. Og jeg var akkurat som hva? Det er SÅ annerledes.
'Jeg vet at folk sier at mennene gikk 60 km mer, men likevel. Vi ofrer de samme som mennene,» legger en oppblåst Barnes til når samtalen går over til dette stadig kontroversielle emnet.
Selv ProcyclingStats denne uken hoppet inn på Twittersphere og kunngjorde sin avsky for den alvorlige forskjellen i premiepenger mellom menn og kvinner på Tour of Flanders.
Ettersom denne siden av sporten fortsetter å vokse, vokser også holdningene til arrangørene som driver arrangementene. Hvis Ovo Energy kan se fordelen i publisiteten de får for å erkjenne at både menn og kvinner trenger like belønning for ofrene de gjør for sporten sin, så vil forhåpentligvis andre løfte blinkene av seg også.
Tilbake til fremtiden
Det er mange deler av kvinnesykling som forårsaker mye frustrasjon, men det er mange ting som begynner å endre seg, og det er mennesker som viser en enorm lidenskap for å få det til å skje.
Slappendel er en av dem, og med The Cyclists’ Alliance ønsker hun å skape en bevegelse som frigjør og oppmuntrer den kvinnelige pelotonen til å kjempe for en mer likestilt fremtid.
Selv Mark Cavendish berømmet nylig stiftelsen og enheten den gir.
'Jeg tror det er viktig at de [kvinnefeltet] innser at det er for neste generasjon, og at de må se det større bildet, sier Slappendel.
'Kvinnesykling er i endring akkurat nå og det går virkelig i en god retning, men det er viktig at rytterne er en del av endringen og at vi sitter med interessentene ved bordet og vi er en del av diskusjonen, sier Slappendel.
Det eneste håpet er at denne generasjonen får kjøre sitt eget Paris-Roubaix; som den største sykkelrittarrangøren på planeten, er ASO allerede utrolig sent på bordet.
Det er en helt annen peloton som er villig til å vise at gitt muligheten til å ta på seg det forbudte, vil de mer enn belønne ved å sette opp et flott show.
The Hell of the North vil ikke vite hva som har truffet det.
Både UCI og ASO ble kontaktet for kommentarer om dette emnet: førstnevnte nektet å kommentere, og på tidspunktet for publisering hadde sistnevnte ikke svart
