Etter å ha satt ny rekord for sykling på tvers av Europa, snakker Sean Conway russiske grensevakter, sover i avløp og ulvehodeskaller
Denne artikkelen ble først publisert i nummer 76 av Cyclist magazine
syklist: Du har nettopp tatt rekorden for raskeste kryssing av Europa på sykkel [siden slått av Leah Timmis] Hva innebærer det?
Sean Conway: For å få rekorden må du sykle fra Cabo da Roca i Portugal til Ufa i Russland, den siste byen før Asia, uansett hvilken rute du velger.
For å få det til å føles mer som et løp kopierte jeg ruten fra den forrige rekordholderen, Jonas Deichmann, som var 3 890 miles.
Cyc: Hva var din opplevelse av de forskjellige landene mens du syklet gjennom?
SC: Spania var flott med tanke på natur, men det virker som om over alt bare er åpent noen timer hver dag, noe som gjør det vanskelig å fylle på.
Frankrike var fantastisk. Hvert land hadde gode og dårlige sider. Jo lenger øst jeg kom, jo mer belastende ble det. I Russland var veiene jeg valgte store, pluss at jeg hadde motvind de siste 1000 milene.
Det var ingen hard skulder, og med lastebiler forbi endte jeg opp med å måtte ri i skitten.
Cyc: Hvordan fant du å krysse de forskjellige grensene?
SC: Grensen mellom Polen og Ukraina var den første bemannede grensen. Annenhvert land før det syklet jeg bare rett gjennom. Det var vanskelig å komme inn i Russland.
De fikk meg til å pakke ut alt. De spurte meg hvorfor jeg hadde to tannbørster. Hva gjør hver bit av multiverktøyet mitt? Hvor sover du? Hvor mange mil sykler du?
Jeg var der i tre timer. Det skjedde tre ganger. Du kunne se at grensevaktene ønsket å være vennlige, men de husket stadig at de ikke skulle være det.
Cyc: Hva var din daglige rutine?
SC: Jeg ville stå opp klokken 03:58 – jeg liker ikke å sette alarmen på timen. Jeg ville gitt meg selv 10 minutter på å sette meg på sykkelen, og deretter gå på jakt etter de tre C-ene: kaffe, kake og en dritt.
Logistisk sett er det ingen vits å fortsette noen ekstra mil forbi en by når det kanskje ikke er noe annet sted å få mat neste morgen.
Jeg ville da sykle til rundt 22.00, og prøve å kjøre rundt 160 miles. Distansen jeg gjorde var hard, men ikke banebrytende. Jeg har ikke planlagt stopp på forhånd – du må sykle i tide, ikke distanse.
Noen ganger er det motvind, noen ganger er alt stengt, som i Frankrike på en søndag.
Cyc: Hvor bodde du om natten?
SC: Jeg tok en bivvy-pose i stedet for et telt. Jeg fant de beste stedene å bo var dreneringsrør under veien. De pleier å være ganske stille og jeg sover med ørepropper uansett.
Selv om jeg en natt våknet i en skog og fordi jeg ikke hadde hørt regnet komme, var jeg gjennomvåt. Jeg satte meg akkurat på sykkelen og begynte å sykle.
Cyc: Var det noe sett du skulle ønske du hadde tatt, eller noe du tok, men faktisk ikke brukte?
SC: For ytterligere 300g skulle jeg ønske jeg hadde tatt et telt. Det ville ha gjort livet enklere.
Hvis du får fem timers søvn, vil du få mest mulig ut av det, pluss at jeg ble syk av et flåttbitt og et telt ville sannsynligvis ha forhindret det.
Jeg hadde et reservedekk, men fikk ikke punktering før 200 mil fra mål. Jeg bar også toalettpapir over hele Europa og trengte aldri å bruke det.
Cyc: Er du hensynsløs når det gjelder å spare vekt?
SC: Ikke egentlig. For eksempel har jeg min lille flyvende ku-maskot, bare for moralens skyld. Så i Spania fant jeg noen roadkill, som jeg trodde var en ulv, men det kan ha vært en hund.
Jeg tok hodeskallen og festet den under aerostengene mine. Jeg k alte ham Pedro og endte opp med å bære ham hele veien over hele Europa.
Han forårsaket noen rop ved den russiske grensen, men jeg klarte til og med å fly hjem med ham. Nå bor han på skrivebordet mitt.
Med tanke på at jeg kuttet tannbørsten min i to for å spare vekt, kan det ha vært dumt å bære Pedro, men disse tingene sitter stort sett i hodet ditt.
Cyc: Var det noen hårete øyeblikk ute på veien?
SC: Med ultrasykling er det alltid fare for å bli overkjørt, men jeg er ganske sikkerhetsbevisst.
Jeg hadde seks baklykter og en haug med reflekser. Pluss at jeg bare sykler med den ene øretelefonen – jeg kuttet den andre av så det ikke er noen fristelse. Topptips, det sparer også batteriet.
Jeg så noen døde ulver i veikanten i Ukraina og Russland, og det var bjørn i noen områder, noe som var litt bekymringsfullt når du sover ute.
Jeg ble også fanget av et stort tordenvær, som jeg måtte gjemme meg for, men alt i alt er det ikke så verst foruten alle lastebilene.
Cyc: På hvilket tidspunkt slutter det å være morsomt å presse seg selv?
SC: Ikke noe av det var gøy, delvis fordi jeg ikke var i form nok. Mellom å få valp og snøen vi hadde i vinter fikk jeg ikke så mye trening på sykkelen som jeg burde.
Hvis jeg hadde vært sprekere, hadde jeg kanskje hatt mer glede av det. Jeg er fornøyd med innsatsen min, men jeg kunne ha gjort det raskere. Jeg planla bare å slå rekorden.
Hadde plata vært raskere kunne jeg gått litt hardere. En del av meg skulle ønske jeg hadde gått inn og virkelig knust den, men så er det resten av livet å fortsette med også.
Cyc: Du syklet selvhjulpet, men rekorden tillater ekstern assistanse? Hvorfor gjorde du det alene?
SC: Med selvstøtte er det bare deg selv å gjøre rede for. Fitness er også bare 50 % – resten er logistikk. Det er fem ting jeg alltid ser på: mat, vann, søvn, muskelkontroll og motivasjon.
I løpet av de 25 dagene, regner jeg med at det bare var to hvor alt var på spreng. Det er plass for noen andre til å slå rekorden min, selv om alle de neste forsøkene sannsynligvis vil bli støttet.
Cyc: Hvordan holder du deg i gang?
SC: Får du orden på de fire første tingene, ordner motivasjonen seg selv. Likevel blir jeg så humørsyk når jeg kjører disse turene.
Et minutt er jeg overbevist om at jeg kommer til å knuse den, så får jeg en punktering og minutter senere tror jeg at jeg ikke kommer til å klare det.
Det er mest søvnmangel og tretthet.
Cyc: Det er stor interesse for alt som er eventyrbasert. Hvorfor tror du dette er?
SC: Jeg tror folk er lei av å kjøpe ting. Du kan kjøre store turer på veldig billige sykler, så det er tilgjengelig. Det er en tusenårig ting å ha denne kløen til å gå og gjøre ting.
Sosiale medier er trolig involvert. Folk leter etter status ved å gå ut og gjøre en utfordring i stedet for å kjøpe noe.
Cyc: Hvordan finansierer du ekspedisjonene dine?
SC: Hovedfokuset er alltid utfordringen. Folk kommer ikke bak deg hvis de kan se at du ikke er autentisk.
Jeg jobber hardt for å skaffe sponsorer, så når jeg er tilbake skal jeg holde foredrag eller skrive en bok. Jeg er som en ikke-profesjonell idrettsmann. Jeg må tenke på mine egne løp og så vinne på dem.
Hvis de er for enkle, er ingen interessert. Hvis de er for vanskelige, vil jeg kanskje ikke lykkes. Det er en del av moroa.
Cyc: Hvordan ble du en profesjonell eventyrer?
SC: Jeg vokste opp i Afrika, som er ganske eventyrlig. Hver dag i Afrika er vanskelig – noe prøver alltid å drepe deg, enten det er dyr, insekter eller været.
Jeg var ganske elendig i mitt gamle liv som fotograf i London, så det ble også bensin på bålet. Jeg har det som referansemål.
Min verste dag på sykkelen er nå 10 ganger bedre enn min beste dag som gretten bedriftsfotograf.
