Den britiske proffen på å ta steget opp til WorldTour-nivå, håndtere personlig tragedie og kappseile et hjemme-VM
Syklist: Du vant bronse i den innledende Mixed Stafett Team Time-Trial under verdensmesterskapet i Yorkshire. Hvordan var det med tanke på den personlige tragedien bare uker før løpet?
Harry Tanfield: Moren min døde fire uker før Worlds, men jeg hadde aldri tenkt å takke nei til sjansen til å løpe et hjemme-VM i Yorkshire. Selv etter alt som skjedde, visste jeg bare at jeg ikke kunne svikte gutta. Jeg hadde forpliktet meg til dem, de trengte meg, og hvis jeg ikke var der, ville de ikke ha fått den medaljen.
Vi fikk den nest raskeste tiden av herrelagene. Vi gjorde alt vi kunne, og jeg sliter med å tenke hvor vi kunne ha tatt opp tid. Kanskje jeg kunne ha spart mer energi ved å gå raskere i svingene, men jeg hadde ikke kjørt kretsen i det våte. Jeg skulle ønske jeg hadde kjørt den morgenen til løpet.
Du vet aldri om du kommer til å løpe et hjemme-VM igjen, så å komme unna med en medalje kunne ikke vært bedre siden vi aldri forventet det. Når vi så på startlisten, regnet vi med at femte eller kanskje fjerde var oppnåelig. Ærlig t alt, å bli tredje føltes som å vinne.
Cyc: Løpet fikk mye kritikk for å erstatte tidsprøven for handelslaget. Var det berettiget, og ville du gjøre noen endringer i arrangementet?
HT: Med den gamle tidsprøven for handelslag, ville du ha 15 lag dukket opp for å bli slått av de fem eller så favorittene. Det kostet lag så mye penger å gå, mens stafetten var noe nytt og interessant som hadde lag som ønsket å kjøre på startrampen.
Når det gjelder endringer, ville jeg ikke gjort noen fordi jeg synes denne utgaven var perfekt. Hvis de utvidet den fra 14 km til for eksempel 40 km hver for begge parter, ville det forringe arrangementet. Tidsprøver er uansett kjedelig, men det faktum at de nådde den 14 km betydde at den var kort, intens og avstandene var ikke for store.
Å kjøre tre menn og tre kvinner holder det åpent, og jeg tror ikke du trenger en fjerde rytter fordi det ville gjøre ting rotete. Behold lengden, behold formatet, og ikke legg en stor stigning på banen slik de gjør i Grand Tours, for det er ikke en TT, det er en bakkestigning.
Cyc: Da du snakket med Cyclist i 2018, var målet ditt å sykle ProContinental i år. Du endte å sykle i WorldTour for Katusha-Alpecin. Hvordan var det første året på toppen?
HT: Det har vært et sjokk fra starten. Det er et slikt steg opp. Jeg gjorde åpningshelgen til vårens klassikere og tenkte: ‘Dette er latterlig. I februar kjørte jeg Volta a la Comunitat Valenciana, og det var et så enormt sjokk. Jeg fikk den unge rytterens hvite trøye i etappe 1-tidsforsøket, men etter det var det bare galskap. Jeg fortsatte å se på Ian Stannard [Ineos] og tenke: «Hvordan i all verden er han i stand til å gjøre dette?»
Jeg slet med å finne 2018-nivået mitt, og jeg fortsatte å bekymre meg hele tiden. Jeg fortsatte å tenke: 'Hvorfor er jeg så dritt? Hvorfor er ikke beina mine like gode som i fjor?’ Det var ikke før Tour de Yorkshire at jeg fant formen og i andre halvdel av året begynte jeg å føle meg litt mer som mitt gamle jeg. Det var et stort steg opp, men jeg angrer ikke fordi jeg måtte få foten inn døra. Jeg er allerede 24. Det er ikke som om jeg var tenåring, så jeg måtte ta det hoppet.
Cyc: Når du går rett til WorldTour-nivå, har du noen gang funnet deg selv i ærefrykt for hvem du syklet med?
HT: Jeg ble litt stjerneforvirret de første månedene. På Classics ville jeg kjørt sammen med Edvald Boasson Hagen eller en som Michael Valgren og tenkt: «Hvorfor er du bakerst med meg?» Men de er hyggelige alle sammen, og jeg må ta en god prat med dem.
Jeg fikk også snakket med mange av de erfarne husene også. Jeg håper å bli et godt hjem i fremtiden, så det var veldig godt å prate med gutta som gjør den jobben nå.
Cyc: Hva er de største tingene du har lært fra racing i WorldTour i år?
HT: Jeg har lært viktigheten av søvn, kroppsøkonomi og terskelen min. Å sykle WorldTour er terskel og watt per kilo, mens før jeg alltid var omtrent terskel.
I Storbritannia er det ikke aktuelt å ha watt per kilo del fordi det hele bare er kraftstigninger, men racing i utlandet er så viktig å ha en grunnleggende økonomi for å sykle med utholdenhet og watt per kilo del for lenge, konstante stigninger.
Jeg har reist til Andorra for å trene for å hjelpe det. Jeg har brukt Jack Haigs [Mitchelton-Scott] leilighet og trent der ute på de store stigningene. Det er fint og stille der, og du kan ta sløyfer ned til Spania og Frankrike.
Jeg drar også til Calpe i Spania for å trene. Det er som Zwift der ute med mengden proffer du ser på hver tur i lavsesongen. Jeg har bare vært på Mallorca én gang og likte det ikke. Det er som Calpe bare kaldere med dårligere veier og mer trafikk.
Når det gjelder søvn, kjøpte jeg en skikkelig tykk øyemaske og et Whoop fitness-band, som sporer pulsen min, hvor mye jeg sover og hvor god søvnkvaliteten er. Det er ikke helt nøyaktig fordi jeg er mer effektiv enn det vanlige mennesket, men det viste meg virkelig hvor anstrengende noen ting er. Å pakke en bil eller vaske rommet er mer stress for kroppen enn å kjøre sone to på sykkelen.
Jeg har prøvd å få ni timers søvn om natten. Det er virkelig vanskelig. Jeg må sove minimum 23.00 til 08.30 for å få tilstrekkelig restitusjon. Jeg burde legge meg tidligere, men det gjør jeg aldri. Jeg har også prøvd små ting som å slå av varsler på telefonen min for ikke å bli distrahert. Du må ringe meg for å få tak i meg nå, noe som irriterer folk, men det fungerer.
Cyc: Det første året ditt på WorldTour virket utrolig vanskelig, men var det øyeblikk du likte?
HT: Å ja, som på Tour of Britain, var det ikke en kveld som gikk der jeg ikke gråt av latter til middag. Det var dette øyeblikket på sykkelen som var veldig morsomt da lagkameraten min Nils Politt kastet en flaske på soigneuren vår.
Han lå i veikanten og tok en naturpause og Nils kastet en halvtom flaske som traff ham i foten og han f alt ned i en busk. Alle brøt ut i latter da han f alt på denne kanten. Han måtte gå til legebilen fordi han knapt kunne gå etter etappen. Jeg lo så mye av det løpet.
