James og Joe tar igjen Ben Tulett, den neste store tingen i britisk sykkelsport og den yngste fullføreren i Liege på over 100 år
Ben Tulett er kanskje bare en tenåring, men han er utvilsomt den neste store tingen for britisk sykkelsport. Han er to ganger verdensmester i cyclocross junior, lagkamerat med Mathieu van der Poel på Alpecin-Fenix og, 19 år gammel, den yngste rytteren som har fullført Liege-Bastogne-Liege siden 1909.
Tulett følger i fotsporene til den unge medstjernen Tom Pidcock, og viser en rask stigning mot toppen av sporten og til syvende og sist drømmen han har hatt siden han var fem år gammel, nemlig å vinne Tour de France. Han er definitivt en å se på.
The Cyclist Magazine Podcast tok opp Ben nylig for å diskutere det å være lagkamerater med Van der Poel, hvorfor det å kjøre Liège er som å sykle i Kent, ha en belgisk fanklubb og hans største bragd – å ha rekorden på sin lokale 10.
Her er noen av høydepunktene:
Syklist: Så Ben, du er en flerfoldig verdensmester og profesjonell rytter for Alpecin-Fenix, men jeg kjenner deg best for din beste prestasjon, med Q10/27 Bexley 10 mils temporekord!
Ben Tulett: Jeg satte det tilbake i 2018, det er så gode 10. Opp for fem miles og ned for fem miles. Det er så vilt spesielt på vei ut, du må klatre helt opp til rundkjøringen ved femmilsmerket.
Jeg liker å alltid gi det en god crack på en onsdagskveld. Jeg mener, det er bare så gøy å bare gå opp dit hver onsdag, og det er en så vennlig atmosfære der oppe.
Det er konkurransedyktig, men alle bare koser seg. Det er bare 20 minutter med ren smerte og smerte. Og du vet bare at du må gå veldig hardt i begynnelsen.
Jeg satte også den rekorden på juniorgiring, så jeg snurret som en gal på nedstigningen til mål. Jeg tror jeg trenger en 55t krankring hvis jeg vil gå under 21 minutter.
Cyc: Men egentlig burde vi alle snakke om det faktum at du, 19 år gammel, ble den yngste rytteren som fullførte Liege-Bastogne-Liege siden Victor Fastre i 1909 Hvordan var racing ditt første monument noensinne?
BT: Jeg synes noe av det merkeligste var å se på det løpet og se at det var 260 kilometer langt. Det jeg skjønte etter løpet var at 260 km er så annerledes enn bare 200 km eller 210 km, en distanse som jeg hadde kjørt to eller tre ganger tidligere.
De ekstra 50 eller 60 km er bare en verden til forskjell, spesielt etter at du allerede har kjørt 150 km i Ardennene før du treffer den virkelig harde siste 100 kilometeren av løpet.
Og den siste 100 km er egentlig der løpet gjøres. La Redoute, Roche-Aux-Faucons, alle de store stigningene i løpet, de er alle bokstavelig t alt i de siste 50 kilometerne av løpet, så du må være frisk for å treffe disse stigningene hvis du vil ha et resultat der.
Det er veldig vanskelig å ikke tenke på å ikke nå mål, og du må virkelig ha det i bakhodet når det fortsatt er 70 km igjen eller hva som helst.
Heldigvis hadde jeg aldri følelsen av at jeg ikke ville ha fullført – noe som var ganske fint å ha, men jeg tror det traff meg virkelig i den siste timen med racing, du begynner virkelig å føle deg helt knakete.
Cyc: Du kjørte også med minst 25 gutter som var gamle nok til å være faren din, inkludert Chris Froome og Greg Van Avermaet. Ble du starstruck i det hele tatt?
BT: Du kunne ikke ha sagt det bedre, jeg hadde den følelsen. Jeg befant meg på et tidspunkt i løpet ved siden av Chris Froome, og det var bare et enormt sjokk for systemet.
Jeg følte at jeg måtte klype meg selv fordi du ser disse legendene om sporten vokse opp hele livet ditt, og så plutselig er du på startstreken med dem. Og du er på høyde med dem i løpet.
Det er en litt merkelig følelse, men det var også veldig kult. Jeg bare elsket hvert minutt av racing og bare tok inn så mye jeg kunne og prøvde å lære så mye også.
Cyc: Hvor mye vanskeligere er racing på WorldTour-nivå?
BT: Til syvende og sist er løpshastigheten utrolig høy, spesielt de siste to til tre timene av løpet, så du merker virkelig forskjellen i hastighet fordi den bare blir raskere og raskere når du nærmer deg mål.
Jeg tror det er en stor forskjell mellom selv sammenlignet med 2.1-løp som fortsatt er profesjonelle løp, WorldTour-arrangementene kjøres bare mye hardere fra pistolen.
Spesielt på Fleche Wallonne, for eksempel, ettersom utbryteren hadde 10 minutters fordel på et tidspunkt, så vi måtte virkelig gå videre på de siste 100 kilometerne av løpet for å ta dem tilbake, og det klarte vi nesten 't.
Cyc: Men du gjorde det utrolig på Fleche Wallonne, og endte på 35. plass i det første WorldTour-løpet ditt?
BT: Ja, jeg gikk inn i det uten å forvente noe og bare ga det mitt beste for laget og bare se hva som ville skje. Så mens løpet utspant seg, befant jeg meg nær fronten og ga det en god sjanse på den siste bestigningen av Mur de Huy.
Det er en vill stigning, jeg skal ikke lyve, men jeg tror vi faktisk har en veldig god form for simulering av den typen løp rundt der jeg bor i Kent. Vi har ting som Toys Hill, veldig like typer bakker som de du finner i Ardennes Classics.
Vi har også York's Hill som har utrolig lignende gradienter som Mur de Huy, så jeg tror vi faktisk kan gjenskape den typen rase veldig bra rundt der vi bor her.
Cyc: Så hvilken type rytter er du?
BT: Min ambisjon er å til slutt bli en GC-rytter, det har vært målet og drømmen min siden jeg begynte å sykle, å konkurrere i en Grand Tour har alltid vært den største drøm.
Jeg vil gjerne målrette mot løp som Liege, men det er GC, å kjøre de lange stigningene – det er det jeg elsker mest med sykling, og forhåpentligvis er det der jeg vil gjøre mitt navn for meg selv.
Å være på startstreken for Tour de France en dag er nok en drøm, enn si noe annet. Men jeg har akkurat prøvd å være den beste rytteren jeg kan være.
For mer, hør på Ben Tulett-podcasten nedenfor
