En våt og kald dag på Wembley, min første opplevelse av racing var en ekte øyeåpner
Det hadde regnet hele dagen. Det stående vannet på kretsen hadde nådd en målbar tilstand, og de mange avløpsdekslene glitret som gulltannen til en elendig skurk. To tidligere løp tidligere hadde blitt stoppet på grunn av flere krasj, og vårt eget løp hadde blitt presset tilbake for å unnslippe det verste været.
Dette var ment å være en morsom introduksjon til hva racersykkel er, men fra det stålsatte fokuset til fyren til min høyre midtbane og den høye nedtellingen fikk jeg inntrykk av at det kom til å bli alt annet enn.
The Tour Series gikk til sin nest siste runde i går kveld: en kort sløyfe på en kilometer eller så i skyggen av det enorme Wembley Stadium.
Når du navigerte i de trange gatene, skjøt du inn og ut av syne av stadion med banens virkelige test, foruten de tekniske hjørnene, som oppoverbakken og nedstigningen til Wembley Way.
En smak av racing
Før det virkelige tøft av kvinne- og menns profesjonelle løp sent på kvelden, hadde arrangørene bestemt seg for å gi amatører en smak av kriteriumløp i Storbritannia ved å arrangere et kort stafettløp for lokale lag, løpssponsorer, den slags av ting.
Etter å aldri ha tatt en startlinje i sykkelrittet, kunne jeg ikke motstå å rekke opp hånden da henvendelsen til "hvem fancied it" gikk rundt på kontoret.
Jeg var spent. Konkurranseelementet ved sykling var noe jeg egentlig aldri hadde opplevd. Jeg hadde tatt den merkelige lokale 10 mil tidsprøve onsdag kveld, men det mangler adrenalinrushet til faktisk racing.
Den lokale 10 handler vanligvis mer om å unngå trafikk på en trafikkert A-vei.
Så kom dagen da jeg visste at jeg skulle løpe og jeg kunne ikke unngå å føle at en patetisk feilslutning utspilte seg foran meg.
Våte veier
Mens det var tørt om morgenen, åpnet himmelen seg ved lunsjtid og stoppet ikke. Med den dunkende nedbøren kom det sporadiske buldren av torden og lynnedslag.
Da jeg nådde Wembley bare en time eller så før jeg gikk til startlinjen, så det ut som om dette været var kommet for å bli.
Løsen var glatt og dens sporete natur førte til at vann lagde seg i jettegryter og skapte en hinderløype for de forestående løpene.
Møte med resten av gjesteteamet mitt, noen få andre journalister som vi alle hadde liten racingerfaring fra, ble vi fort alt reglene for løpet.
Hver rytter skulle fullføre en runde før de ble overlevert til en lagkamerat. Den siste etappen av stafetten ble gjennomført av en profesjonell rytter.
Nervene mine bygget seg på dette tidspunktet da vi kom bare minutter fra start. Vi rullet rundt kursen på en siktrunde. Rampen til Wembley hadde vann som fosset ned og dens parallelle nedstigning var som en skøytebane.
Baksiden av runden var stort sett uskarp og de siste 150 m hadde to fartshumper.
Da vi rullet til start, ble vi introdusert for vår profesjonelle rytter som gikk et stykke inn i pulsen min. Laget vårt hadde blitt tildelt den mest dekorerte rytteren tilgjengelig, 12 ganger Paralympisk gullmedaljevinner Dame Sarah Storey.
Frykten min for å komme sist begynte å avta.
Førsterytter
I det heles ånd meldte jeg meg frivillig til å være vår første rytter av linjen. Få det overstått i stedet for å spille innhenting senere i løpet. 10 ryttere stilte opp til start over veien, gjennomvåt av regnet som ennå ikke hadde gitt seg.
Veien videre ble ryddet for fotografer som et øyeblikk hadde tillatt meg å føle meg over stasjonen min og ikke den nybegynneren jeg virkelig er.
Nedtellingen skjedde, og med klippet av pedalene mine var vi i gang.
De to første hjørnene ble tatt med en stor dose forsiktighet. To ryttere bombet ytterlinjen og bølget videre inn i det 180 graders hjørnet inn på rampen.
Da jeg klatret på betongplatene, kjente jeg fiskehalen på bakhjulet da jeg reiste meg fra salen. Jeg måtte konsentrere meg om å holde balansen og kunne ikke engang tillate meg et glimt av stadion.
Da vi traff toppen av banken, inntraff katastrofen foran da tredje hjulet så sykkelen hans gli fra under ham. Dette fikk oss bak til å legge kursen om og ta den lange veien inn i nedstigningen. Da vi svingte nedover, var hendene mine fulle av bremsespaken slik at det dannet seg et gap like foran.
Rundt hjørnet ble veien flat, slik at jeg kunne strekke bena og jage de mer fryktløse nedstigerne som hadde fått en marsj mot meg.
Forhandlet de tette bøyningene, banking av brett ga meg ekstra drivkraft da jeg slo tilbake lederne.
En venstre og en høyre, jeg var tilbake i hørevidde av kommentatoren som ringte oss hjem. Brettet fortsatte å smelle mens vi spurtet 150 meter til stafettpartnerne våre.
Så snart vi oppnådde toppfart, rykket vi på bremsene for å stoppe i tide, noe som førte til at en rytter kom gled av gårde som Bambi.
Jeg tagget partneren min og ga meg selv et øyeblikk til å trekke pusten mens vi satt midt i flokken, femte av ti lag.
Lagkameratene mine raste rundt, med en som ikke klarte å unngå søl, før Storey tok roret på siste runde. Da Storey rullet over linjen, hadde Storey brakt oss hjem på femteplass, en respektabel plassering.
På kurs følte jeg at sykkelen min ble presset til det ytterste, og at jeg hadde maks hastighet det meste av banen. Noe raskere og jeg ville ha vært på gulvet.
Men når det kom til proffløpet for menn og kvinner, kunne jeg ikke vært mer naiv.
Tom Pidcock på vei mot seier. Foto: SWpix
Et kutt over
Slik som Ed Clancy og den endelige vinneren Tom Pidcock tok svingene med dobbel hastighet, ikke engang med tanke på et trykk på bremsen.
Kneet ned, sykkelhåndteringen deres ble presset til det ytterste, men ble stort sett ikke funnet tigging i motsetning til meg noen timer tidligere.
Alle drømmer om racingkritiker ble knust da jeg så mesterne på jobb. Å løpe på banen var en spennende opplevelse, men jeg var langt unna å kunne løpe på ordentlig.
Når det er sagt, fant løpsvinner og flerfoldig verdensmester Pidcock seg i møte med gulvet midt i løpet, uten å kunne holde meg oppreist i det våte, mens jeg holdt meg oppreist hele tiden.
