Syklist tar igjen briten for å diskutere minnene hans om å ha på seg Malliot Jaune 25 år på
Tour de France besøker Brussel i år med den belgiske hovedstaden som legger den gule løperen for å ønske velkommen til sykkelsportens største ritt for en historisk anledning. I år er det 100 år med den gule trøya, og enda viktigere for den lille frit-elskende nasjonen, er det 50 år siden den største, Eddy Merckx, tok hjem sin første Malliot Jaune, en av de fem rekorden i hele karrieren.
I år er ikke bare en viktig anledning for belgierne, men også oss briter som skal feire vårt eget jubileum.
Det har gått et kvart århundre siden Sean Yates kjørte inn i gult i Tour de France i 1994, og ble den tredje briten i historien som hadde på seg sykkelens mest ikoniske trøye.
Syklist tok nylig Yates for å prate om å ta gult, hvordan han mistet trøya og hvor den trøya er nå.
Syklist: Det er 100-årsjubileum for den gule trøya og 25-årsjubileet siden du brukte den, hva husker du fra dagen?
Sean Yates: Det året var spesielt spesielt fordi Touren kom til Storbritannia for et par etapper. Jeg var på topp etter Storbritannia-turen tilbake i Frankrike. Det var løpets lengste etappe, og jeg følte meg bra i starten av løpet, faktisk hadde jeg følt meg bra hele året.
Dagen jeg tok gult var den lengste etappen i 1994-løpet, men ganske ubeskrivelig til 25 km igjen. Den ble plutselig levende, og ettersom de var lenge, var folk slitne. Jeg hoppet over i en pause med Frankie Andreu og vi fikk en luke på pelotonen.
Vi begynte alle å sykle med en gang fordi gultrøylaget gikk glipp av. Det var mange store slagere i den gruppen, Gianluca Bortolami, Djamolidine Abdoujaparov, alle sterke ryttere og alle dedikerte.
Vi kjørte sammen fordi vi alle hadde våre egne interesser i den gruppen, og så hoppet Bortolami alene.
Vi var ikke klar over hvor nær Bortalami var den gule. Jeg trodde hovedfaren var pelotonen og Johan Museeuw, som var i gult, bak. I denne tiden ville DS vært på radioen med advarsel om Bortolami.
Da han hoppet bort, støttet alle seg plutselig på meg og Frankie fordi vi hadde den numeriske fordelen.
Vi gikk et helvete for skinn for å holde gjengen unna, og på den måten brakte vi Bortolami litt tilbake, som nok ikke ante hvor nærme trøya han var, og til slutt tok jeg trøya med ett sekund.
Selv om det ikke var før vi fikk kveldsresultatene vi la merke til at jeg bare hadde tatt trøya med et enkelt sekund.
Cyc: Hvordan føltes det å dra i den gule trøya, uten tvil det største resultatet i karrieren din?
SY: Touren er det eneste løpet alle kjenner til. Hvis jeg forteller folk at jeg ledet det løpet og hadde på meg gult, så er det sånn at «han må være halvt anstendig, det er ikke lett».
Jeg fikk også den gule i mitt 13. år som proff, så det var en passende kulminasjon på karrieren min, spesielt vel vitende om at jeg ikke hadde mye tid igjen i meg, og å bruke så mye tid som husholdning og jobbe for andre også.
Jeg som tok trøya kom også på forsiden av en dagsavis, så det var ganske store nyheter med tanke på at det ikke var en stor sport her, slik det er i dag. Publikum har kanskje ikke nødvendigvis sett resten av løpet, men visste hva jeg gjorde.
Selv om jeg må si, var det ikke en seier i løpet, så jeg fikk ikke gleden av å heve armene til seier.
CYC: Det var også en del kontroverser om hvordan du mistet trøya dagen etter også?
SY: Jeg tok trøya fra Museeuw med ca. 10 sekunder. Dagen etter var det mellomspurter for tidsbonuser som han tydeligvis skulle sikte på.
Phil Andersen prøvde å hjelpe meg med å konkurrere, og tilsynelatende var det litt tull å prøve å blokkere Museeuw. Museeuws lagkamerat Rolf Sorensen likte det ikke, så han trakk trøya min og slengte meg tilbake, noe som gjorde at jeg ikke kunne konkurrere sprinten.
Men fra mitt synspunkt var det ikke så stor sak fordi Museeuw var en sprinter uansett, så jeg presset alltid dritt oppoverbakke for å slå ham.
CYC: 18 år senere ledet du Bradley Wiggins til Storbritannias første Tour de France-seier noensinne. Hvor spesielt føltes det?
SY: Du kunne ikke skrevet et bedre manus. Jeg vil alltid være den første briten som klarer den første briten som vinner Tour de France. Det står i historiebøkene.
Vi kjørte hvert løp sammen det året. Det var riktig kamp, og han var fullt engasjert, og jeg var på et oppdrag for å hjelpe ham med å nå det målet.
Det hele året går sammen i ett, du kunne ikke lene deg tilbake og nyte det, men jeg hadde lidenskapen til å gjøre den jobben. Det var en kulminasjon av karrieren min som DS, jeg var på topp da.
CYC: Du solgte til slutt din egen trøye til Wiggins, som deretter hjalp deg senere i livet.
SY: Som det viste seg, hadde jeg gitt Brad noen trøyer, men så ville han ha den gule, som jeg til slutt solgte ham til ham.
Seks måneder senere hadde jeg en alvorlig ulykke. Jeg gikk gjennom NHS for behandling, hadde noen operasjoner, så hadde jeg et valg om å vente i to år for å bli fullstendig sortert eller gå privat.
Det påvirket meg, så jeg brukte pengene fra den gule trøya på den. Du er alltid motvillig til å bruke penger, men realistisk sett var det bare penger jeg fikk for å selge litt tøy.
