Vin Denson var den første britiske rytteren som vant en etappe i Giroen. Han forteller Cyclist om å være en hjemmekoselig og nær venn, Tom Simpson
Syklist: Hvordan begynte du å sykle?
Vin Denson: Jeg begynte med å spille fotball, og jeg løp og hoppet alltid over grøfter i krigstid for å hente ting fra jordene til mamma fordi du ikke kunne få dagligvarer som du gjør nå. Men jeg skadet kneet og noen sa: «Du må begynne å sykle fordi det er den beste sporten for å smøre ledd.»
Cyc: Du ble en super-domestique for noen av topprytterne, men har du noen gang ønsket å bli en lagleder?
VD: Nei, jeg tror ikke det. Jeg tok min nasjonale tjeneste og hadde deretter seks år i byggebransjen, så da jeg var proff var jeg 26. Men hjemmet er alltid den sterkeste i laget. Laglederen ville se det og sørge for at du vant noen mindre løp. Du var ingen idiot som en husmannsplass fordi du ville få belønningene.
Cyc: Hvordan var det å sykle for den franske superstjernen Jacques Anquetil?
VD: Han var alltid veldig nervøs i starten av løpet. Han sa ofte at salen hans var feil høyde, så jeg tok med en skiftenøkkel og endret salhøyden og han sa: «OK, det er perfekt.» Så når angrepene startet, sa han: «Sadelen min er også lav, ' så jeg ville ta ut nøkkelen igjen og bytte den til der mekanikeren hadde satt den opprinnelig. Deretter, før etappeavslutningen, kjemmet han håret for hvilken side kameraene var på. Noen ganger sa han: 'Å jævla, jeg har mistet kammen min,' så jeg hadde alltid med meg en ekstra til ham. Og en flaskeåpner.
Cyc: Anquetil var kjent for sin kontroversielle holdning til bruk av prestasjonsfremmende stoffer. Så du noen bevis på dette?
VD: Anquetil innrømmet å ha tatt narkotika og han sa: ‘Min regnskapsfører, min landmåler, min arkitekt – de kan alle ta hva de vil. Vel, hvorfor ikke meg?’ Jeg dro ham til siden og sa: ‘Fordi du valgte sport, er du et eksempel for ungdommen i Frankrike. Du trenger ikke narkotika, du slår oss uansett.’
Cyc: Du syklet for Rik Van Looy også. Hvordan var han?
VD: Van Looy var en hel jævel. Jeg fikk aldri riktig lønn fra Van Looy. Han ville heller ikke fortelle deg at han ikke kunne betale deg. Han ville vært smilende, men han ville få noen andre til å fortelle deg det.
Cyc: Hvor nærme var du å vinne en Tour de France-etappe?
VD: Jeg var i Solo-laget og vi hadde vunnet seks etapper i Touren. Etappen jeg virkelig ønsket meg var den til Thonon-les-Bains på den sveitsiske grensen, men laget sviktet meg virkelig. Jeg hadde en ledelse på ett minutt, så to minutter, og så kommer en motorsykkel forbi meg og på brettet ser jeg at jeg har omtrent 20 km igjen og det er en gruppe på 21 ryttere 1m 35s tilbake, med gjengen fem minutter lenger bak. Jeg ser på tallene i gruppen, og det er ikke en blodig solo-rytter der inne! Gruppen tok meg og ved mål ble jeg nummer tre i sprinten med et dekk, men de burde ha satt noen i den gruppen for å beskytte ledelsen min.
Cyc: Du har tidligere sagt at Tom Simpson var som en bror for deg…
VD: Jeg hadde det bra med Tom. Vi hadde kjent hverandre siden vi var rundt 15 eller 16 og var veldig nære. En journalist fikk meg en gang til å le fordi han sa: «Når du og Tom krangler, krangler dere som brødre, og alltid på fransk!»
Cyc: Hva husker du fra dagen han døde?
VD: På Ventoux angrep Lucien Aimar og Julio Jimenez, og jeg ga Tom en håndtak slik at han kunne bli hos dem. Så punkterte jeg, og da jeg hadde syklet opp til der Tom hadde stoppet var det en stor folkemengde og han hadde en oksygenmaske på. Jeg presset meg forbi mengden og DS ropte til meg at jeg skulle sette meg på sykkelen igjen fordi han ikke ville at vi skulle miste en annen rytter. Den kvelden kom jeg ned trappene i restauranten og det ble stille. Harry Hall kom til meg og fort alte meg at Tommy var død. Jeg tror det var Rudi Altig som sa at de hadde hatt et møte, og fordi Tommy var som en bror for meg, ville de at jeg skulle vinne etappen dagen etter. Jeg sa at jeg ikke trodde jeg skulle begynne, men de sa: «Nei, du er opprørt, men dette er vår avgjørelse, og det vil være vår hyllest til Tom.»
Cyc: Hva skjedde på neste etappe?
VD: Barry Hoban [fra det britiske laget] hoppet oss med 40 km igjen, og de andre rytterne sa: 'Hva gjør han? Vi vil ikke at han skal vinne, vi vil at du skal vinne.’ Men jeg sa: ‘Hvis du begynner å jage etter ham, er det som å ta en gullring av fingeren til noen, la ham vinne.’ Jeg fullførte den etappen, men fra da av trodde jeg hver gang jeg så en britisk trøye at det var Tom. Jeg visste ikke hva som var g alt med meg, og jeg tenkte: «Dette er ikke greit, vi burde ikke kjøre på denne måten», så jeg ga opp.
Cyc: Følger du fortsatt sykling nå?
VD: Det var en periode da jeg egentlig ikke var interessert. Jeg var bare interessert i moroa og kameratskapet vi hadde. Jeg har nylig begynt å nyte det, og jeg tror det er fordi stoffene har vært kontrollert siden Armstrong. Froome har en fantastisk karakter, han har en god sans for humor og jeg synes han taklet den franske pressen veldig bra. Jeg tror vi vet at Wiggo liker seg selv, men Wiggo er en god rytter og uansett hva han tenker på, så gjør han det og lykke til. Alt han trenger å gjøre nå er å vinne lagjakten i Rio, og han har klart det. Og jeg forteller deg hvem som gjør en stor økning, og det er Ian Stannard. Stannard ser ut som en super-domestique.
Cyc: Til slutt, fortell oss om etappeseieren din i Giro d'Italia 1966
VD: Dagen startet langs kysten og jeg planla å lede ut en av guttene i laget for en mellomsprint, men plutselig var jeg klar med disse to italienere og ledelsen begynte å gå opp til fire-fem minutter. DS tipset meg om at en av italienerne var ganske rask i spurten, så jeg tenkte: «Jeg kommer ikke til å tape for ham.» Jeg slapp med vilje en flaske og ropte «Åh Kristus!», og gjorde et stort show. om det og ser tilbake. De så begge tilbake også, og det var da jeg hoppet. Til slutt vant jeg med rundt 50 sekunder på dem og åtte minutter på pelotonen. Anquetil ga meg et stort håndtrykk etterpå og sa: 'Godt gjort! Flott tur!’
