Skyer samler seg over Bradley Wiggins, men sykling i Storbritannia vil alltid skylde ham for veksten siden 2012
I en tid nå har det hopet seg opp spørsmål om praksisen til Team Sky med hensyn til karrieren og seirene til Sir Bradley Wiggins. Helt siden historien om den beryktede jiffy-vesken først ble brutt av Matt Lawton fra Daily Mail i september 2016 har sagaen buldret videre uten noen ende i sikte.
Siden den gang har det vært spørsmål, rykter, avslag, rettelser og parlamentariske høringer. Til tross for alt dette, og påstander fra Team Sky-sjef Sir Dave Brailsford om innholdet i pakken - han sier at det var svimmelhetsmiddelet Fluimicil - er vi faktisk litt klokere og folk flest er langt fra fornøyde.
Nyhetene boblet tilbake til overflaten nylig, og kom på forsidene til en rekke nasjonale aviser og fikk rikelig med sendetid på BBC.
Denne gangen var det fordi en rapport fra Institutt for kultur, medier og sport utvalgskomité sa at Team Sky hadde "krysset den etiske linjen" med bruken av terapeutiske bruksfritak (TUE) for Wiggins.
Med alt fokus på Sir Bradley, ble mye mindre oppmerksomhet gitt av statsborgerne og BBC til rapportens sitering av en injeksjon gitt til Sir Mo Farah, som rapporten sier nå må undersøkes av General Medical Council, eller til det faktum at Lord Coe skal ha gitt 'villedende' svar på spørsmål fra parlamentet om når han først fikk vite om korrupsjon og dopinganklager i friidrett.
Tilbake til Wiggins, hans plager har nå blitt lagt til med påstander om at han brukte en investeringsordning som en måte å unngå skatt på.
De gylne gule dagene i 2012
Det er hjørnet der Storbritannias mest dekorerte olympier nå finner seg støttet.
Det virker imidlertid som bare i fjor sommer (i stedet for for nesten seks år siden) at en mye slankere Wiggins dominerte landeveissykkelsesongen, vant Tour de France og støttet det opp med tidsprøvegull i London 2012 OL.
Han avsluttet det året med prisen for Årets idrettspersonlighet og en ridder. Et karrieretoppmøte som ser lenger unna for hver dag.
Utenfor boblen til de som allerede elsket sykkelsporten, var det en viss kunnskap om britiske ryttere som Mark Cavendish, og andre sportsfans vil ha hatt en forbigående kjennskap til Wiggins takket være hans olympiske prestasjoner.
Men sommeren 2012 tok Wiggo Mania grep. Tabloidaviser tilbød utklippede kinnskjegg slik at vi alle kunne se ut som moderen fra Kilburn, Paul Weller inviterte ham på scenen for å spille gitar.
På sykkelen hadde Wiggins en av de beste sesongene av enhver rytter på mange år. Han vant Paris-Nice, Tour de Romandie og Criterium du Dauphine før han gikk inn i Tour de France som ut-og-ut-favoritt.
Han ble nummer to fra prologen til slutten av etappe 7 (vunnet av Chris Froome), da han gikk inn i den samlede ledelsen og aldri ga fra seg den gule trøya.
Forholdet hans til Froome under den siste delen av løpet er en annen historie og har blitt fort alt mange ganger, men uansett om Froome kunne ha fått nok tid i fjellet til å vinne sammenlagt hadde han vært gitt frie tøyler, sikret Wiggins sin tidsøking at han var på det øverste trinnet på pallen i Paris.
På det podiet krympet han seg ved en øredøvende gjengivelse av den britiske nasjonalsangen før han holdt en morsom vinnertale, der han vendte ryggen til de forsamlede æresmedlemmene og henvendte seg til de "ekte fansen".
Etter å ha vunnet Touren søndag 22. juli, tok Wiggins startstreken i Olympic Games Road Race lørdag 28. i håp om å lede Cavendish til gull.
Det skulle ikke være det, men to dager etter det var Tour-vinneren urørlig da han krysset streken på Hampton Court Palace for å ta tidsprøveseieren.
Wiggins var nå en nasjonal skatt, et mainstream-navn og hadde overskredet sykkelsporten til britisk populærkultur på en måte som knapt var sett før.
Team Sky satte seg fore å vinne Tour de France og hadde med Wiggins gjort det på bare tre sesonger, mye raskere enn forventet.
Lansert som det rene teamet som gjorde ting annerledes, hadde tilnærmingen med marginale gevinster vist seg å fungere, selv om det er akkurat den tilnærmingen som nå er under gransking.
Wiggo Mania tar tak
Ideen om at en britisk rytter skulle vinne Tour de France på et britisk lag ville blitt avfeid som tull bare noen år før. Men Wiggins hadde gjort det og så tatt OL-gull i hjembyen.
Folket elsket måten han syklet på og elsket personligheten han tok med seg til intervjuer og opptredener utenfor sykkelen.
På veiene ble virkningen av Wiggins 2012-sesong raskt tydelig ettersom flere og flere mennesker – nemlig de arketypiske MAMIL-ene – var ute i kraft. Men det var også yngre menn, barn og økende antall kvinnelige syklister.
Syklist i trykt form (denne nettsiden fulgte senere) ble lansert i september 2012 da entusiasmen for landeveissykling fortsatte.
Det skal bemerkes at, utenfor noen få av Londons veier med brukbar infrastruktur, har sykling som transport knapt eller i det hele tatt økt som en transportandel. Men som en helgehobby er veksten tydelig å se.
En stjerne blekner
Etter 2012 begynte Wiggins sin karriere å avta ettersom valgfeil fra Brailsford (tenk 2014 Tour de France), interne rivaliseringer med Froome, sykdom under løp og tilsynelatende en reduksjon i motivasjonen spilte sin rolle.
Likevel hadde trenden han hadde vekket fått et eget liv. Uten prestasjonene fra den gylden gule sommeren i 2012 ville sykling i Storbritannia vært hva det er i dag? Jeg tror ikke.
Noe kreditt bør gis til slike som Chris Boardman, Cavendish og senere til og med Froome.
Men ingen, absolutt den tredje på listen, har samme showmanship eller personlighet som innkapslet Wiggins i hans storhetstid. Selv om han til tider var på grensen til arroganse, ble han ønsket velkommen og feiret av både eksisterende fans og nybegynnere i sykkelsporten.
Men hvor er vi nå? Vel, uansett hva som kommer av jiffy bag-sagaen og den parlamentariske kritikken så langt som Sir Bradley er bekymret, vil ingen legge sykkelen i møll og sende tilbake klubbmedlemskapet som et resultat av et negativt resultat.
Folk kan protestere mot en desillusjon av proffsykling, de kan til og med gå glipp av noen episoder av Tour de France-høydepunkter; men gi opp faktisk sykling på egen sykkel ute i det grønne og trivelige landet med baner og kaféstopp? Det virker usannsynlig.
Hvis helten vår faller, vil hans personlige arv ligge i ruiner, men den bredere arven etter en vekst av sykling i Storbritannia, som Wiggins med rette kan ta æren for, vil rulle videre som de som har oppdaget gleden av sykling, hold deg til den og oppmuntre flere til å prøve den.
For det må vi si, takk Brad.
