Viviani inntar scenen mens Simon Yates nyter en avslappende dag i kampen om rosa
Elia Viviani (Quick-Step Floors) fikk sprinten inn i Nervesa della Battaglia på etappe 13 til å se rutinemessig ut da han syklet til sin tredje etappeseier i Giro d'Italia 2018.
Italieneren lot det stå til de siste 200 meterne for å starte spurten sin og klarte å holde en rask avsluttende Sam Bennett (Bora-Hansgrohe) og Danny Van Poppel (LottoNL-Jumbo) i sjakk. Denne seieren bidrar til å befeste posisjonen hans i den beste sprintertrøya.
Med Monte Zoncolan på lur i morgen, tok rytterne det med ro. Simon Yates (Mitchelton-Scott) beholdt den rosa trøya og holdt samme tidsavstand over Tom Dumoulin (Team Sunweb).
Scenet hvordan det skjedde
Da rytterne våknet i morges, ingen tvil om at det ble gitt et kollektivt lettelsens sukk da de så ut av vinduet. Etappe 13 fra Ferrara til Nervesa della Battaglia skulle bli tørr.
Ruten på 180 km var stort sett flat, og dagen før Monte Zoncolan var forventet å være avslappet.
Noen stigninger nær linjen kunne gi noen et håp om å droppe sprinterne, men det var sannsynlig at de raske mennene ville få fremgang.
Bare noen få kilometer gikk før dagens utbryting dannet seg, og som forventet besto den av ryttere fra de tre italienske ProContinental-lagene samt Mikel Irizar (Trek-Segafredo) og Marco Marcato fra UAE-Team Emirates.
Av de tre italienske ProContinental-rytterne var en Andrea Vendrame fra Androni-Sidermec. Jepp, det er 12 utbrytere av 12 for Gianni Savio og guttene hans i rødt. De fortjener virkelig etappeseieren.
Da utbryteren jobbet sammen, stilte Quick-Step Floors og Bora-Hansgrohe seg i kø for å starte dagens jakt på sprinterne sine. Sam Bennett (Bora-Hansgrohe) vil prøve å legge ned på Elia Vivianis maglia ciclamino.
Forut var det litt varme i pausen da Irizar og og Marcato begynte å krangle om arbeidsmengden. Hvorfor? Hvem vet, kanskje fordi de innså at sjansene deres for å nå mål var små.
Gapet svevde rundt 3 minutter og 30 sekunder da pelotonen rullet gjennom 70 km-merket. Finalen foran endte på samme måte som verdensmesterskapet i 1985 som ble vunnet av den nederlandske rytteren Joop Zoetemelk.
Tilbake til gamle dager, da pelotonen satte kursen gjennom byen Martellago, fikk den lokale gutten Paolo Simion (Bardiani-CSF) 20 meter unna gruppen. Han vinket til tilskuerne som jublet over tilstedeværelsen av en av deres egne sønner.
Mens de fem rytterne foran tok brorparten av sprintpoengene på det mellomliggende sprintpunktet, viste Viviani seg som den flinkeste av de bak som snik jobbet seg oppover pelotonet og kjørte over linje seks for å øke ledelsen på Bennett litt..
Finale 45 km og tidsgapet hadde sunket til innen 1 minutt og 15 sekunder da det begynte å sirkulere om en våt avslutning på etappen.
Med 30 km igjen gikk pausen gjennom målstreken for å starte sløyfen hjem igjen. Pelotonet var bare 55 sekunder unna, mens Bora og Quick-Step fortsatt delte arbeidsmengden på en sivil herregård.
Akkurat da vi traff et stille punkt, bestemte et par ryttere seg for å gjøre litt for ære, inkludert Tony Martin (Katusha-Alpecin) og Krists Neilands (Israel Cycling Academy). Neilands tilstedeværelse var den første vi har sett av det israelske laget på en stund.
De ble fanget da regnet begynte å falle. Veiene begynte å bli fuktige og farten begynte å øke. Marcato toppet stigningen til pausen som hadde en fordel på 30 sekunder for en Groupama-FDJ-ledet peloton.
Bekymring satte inn for de i gjengen da Quick-Step og Bora k alte andres bløff. De ville ikke la slike som EF-Drapac og Bahrain-Merida surfe på hjulene sine til mål. Avstanden gikk langsommere ned med 20 sekunder med 10 km igjen å løpe.
Katusha-Alpecin begynte da å ta opp jakten, men for hvem var det usikkert. Baptiste Planckaert kanskje?
Pelotonet ble strukket ut. slik var tempoet satt av Katushas Alex Dowsett. Pausen ble fanget ettersom 6 km gjenstår og Martin tok fronten igjen.
Rittet gikk inn i de siste 4 km med Katusha i spissen og sprintlagene som lurte bak klare til å slå til streiken.
