Eurosport-kommentatoren om å krangle med franske TV-produsenter, snakke posh og hvorfor folk blir sinte over uttalen hans av Nibali
Syklist: Du ser ut til å komme deg godt etter å ha gått av sykkelen for noen uker siden i det din medkommentator Magnus Bäckstedt k alte en 'NBF': Nothing But Face.
Rob Hatch: Det var en skikkelig sosial utdannelse. På røret, på vei til jobb, var det tre typer reaksjoner på hvordan jeg så ut etter krasjet. Det var «Oohhh, he's a dodgy character.» Jeg var hovedgutt, for guds skyld! Jeg har aldri hatt det i mitt liv. Det neste var synd. Og den andre var liksom mellom de to: halvt mistenkelig, litt synd, hele overfarten til den andre siden av vogn-greia.
Cyc: Heldigvis påvirket det ikke noen av stemmene dine. Er det rettferdig å si at du har en TV-stemme og en vanlig Rob Hatch-stemme?
RH: Jeg er født og oppvokst i Accrington. Jeg er en Blackburn Rovers-fan, men jeg pleide å se Accrington Stanley da Blackburn spilte borte. Jeg regner faktisk med at aksenten min har blitt bredere siden jeg flyttet. Når jeg ikke er på TV, så klart.
Første gang jeg sendte en sending kom denne flotte stemmen ut. Definitivt penere enn den jeg har nå. Det er en forestilling fordi hvis du skal gjøre det ordentlig, må du modulere stemmen din, du må jobbe med intonasjonen din. I kringkasting ligger halvparten av å få det riktig – mer, til og med – i stemmen.
Cyc: Når ble din første sending?
RH: Jeg tror i Paris – 2007, Eurosport News. Jeg hadde nettopp tatt en mastergrad i Madrid som på en måte ble kjørt i forbindelse med Eurosport. Jeg lærte ikke så mye, men det ga meg muligheten til å prøve kringkasting. Jeg var heldig som fikk jobbe med Eurosport News. Tre måneder, og i utgangspunktet den første dagen jeg gikk inn, sendte jeg.
Cyc: Du blir noen ganger kritisert for enkelheten i spørsmålene du stiller på lufta.
RH: Min hovedoppgave som hovedkommentator – i tillegg til å få stemmen riktig og kalle handlingen og øyeblikkene riktig – er å få det beste ut av ekspertene Jeg er med. Jeg stiller spørsmål som folk hjemme vil tenke: «Gud, det er et grunnleggende spørsmål!»
Jeg håper mer enn halvparten av tiden at jeg vet svaret, men jeg styrer eksperten slik jeg vil at de skal gå for å forklare visse ting. Allmennheten blir klokere på sykling, men vi er ikke på langt nær så store som vi tror vi er. Vi trenger fortsatt å utdanne folk.
‘Så, Sean, hvorfor kommer de ikke til å jage utbryteren nå?’ Vel, det er helt åpenbart, ikke sant? Men jeg må styre ham i den retningen, for det er da de skinner.
Cyc: Hvordan er det for deg å jobbe med Sean Kelly?
RH: Jeg var veldig nervøs da jeg begynte å jobbe med ham. Det er jævla Sean Kelly! Og jeg ville ikke at han skulle tro at jeg var dritt, for han er en hyggelig fyr.
Cyc: I løpet av en sekstimers etappe vil du ofte gjenta deg selv. Hvorfor?
RH: Vi har ting som kalles «cue points» i kommentarfeltet der du tilbakestiller scenen. Det kan irritere folk, men det er riktig kringkastingspraksis. Hvis du redigerer høydepunkter, er det det perfekte stedet å komme tilbake til. Så jeg skal fortelle deg igjen hvem som er i utbruddet, og gjenta hvor mange kilometer som skal gå, hva gapet er. Det er grunnleggende ting som du vil vite hvis du nettopp har stilt inn.
Cyc: Du er ikke redd for å svare folk som slår deg på Twitter, er du?
RH: Tidligere ville folk bare glemme noe som kunne ha irritert dem, men nå er det så enkelt å ta opp telefonen og tweete. Det er frustrerende til tider – du føler at du pisser i vinden med sosiale medier. Jeg er ingen stor fan. Jeg gjør det fordi jeg føler at jeg må gjøre det. Jeg vil tro at jeg ikke trenger valideringen.
Jeg tror det største problemet i vår virksomhet er ego. Det er fint at du kan ha et forhold – jeg skulle bare ønske folk var litt mer sivile og forståelsesfulle. Men det er den tilstanden verden er i.
Cyc: Hva er det du blir kritisert for mest?
RH: Brexitere er de som gir meg dritt på Twitter, om å si folks navn med riktig utenlandsk uttale. Som er bisarr! Jeg sier ikke at alle må si navnene som meg. Du sier det som du vil – jeg kunne ikke brydd meg mindre! Kall ham Ni-ba-li, Niba-li, hva du vil, men hvorfor skal jeg si det feil?
Cyc: Hva var favorittløpet ditt du kommenterte i fjor?
RH: Mathieu van der Poel vant Amstel Gold Race var sesongens øyeblikk. Og den andre var like før det, da Katarzyna Niewiadoma vant. Og de skjedde begge på en dag. Mental.
Jeg tror replikken min var: «Jeg har aldri, aldri sett noe lignende i mitt liv!» [Medkommentator] Matt Stephens lå på kne og lo da Van der Poel kom over linjen, det var så gal. Vi havnet begge på gulvet på et tidspunkt. Og som Joanna Rowsell vil fortelle deg, jeg har en tendens til å bli animert. Hun har tatt bilder av meg som står på stoler og alt mulig. Det var en gal dag og løpet kommenterte for seg selv, egentlig. Vi tar ikke æren for det.
Cyc: Hva er de vanskeligste øyeblikkene du har kommentert?
RH: For meg er det en slags nødprotokoll som underbevisst slår inn. Husker du at Domenico Pozzovivo gikk ned [på etappe 3 av 2015 Giro]? Sean og jeg så på hverandre og tenkte: ‘Dette er litt skummelt. Han kan være død her.’ Så begynner du å endre tonen.
Husk at vi kommenterer fra et studio i London. Vi ser på bilder og blir ganske ukomfortable med det faktum at de blir kringkastet. Og du tenker: «Hva sier vi her?»
Vi er ikke fornøyd med det, og vi forstår hva du tenker hjemme. Våre franske produsenter vil si: 'Hvis du ikke viser det, er det sensur.' Jeg har hatt dette argumentet, og går tilbake til min arbeidserfaring. Noen døde i en bilulykke på et motorsportarrangement, og franskmennene ville vise det.
Jeg sa: 'Våre britiske seere vil ikke godta det. Det er dårlig smak.’ Og jeg hadde en ropekamp, på fransk, midt på kontoret. Jeg kan forstå synet på sensur, men jeg synes fortsatt det er dårlig smak. Jeg tapte slaget og krigen mot den.
Images: Patrik Lundin
