Klassikerlegenden Johan Museeuw er fortsatt en belgisk superstjerne. Men 55-åringen sier at dette kan være både en velsignelse og en forbannelse
Words Joe Robinson Photography Danny Bird
Kan du huske dagen du første gang ble kronet til Flanderns løve?
Ja jeg kan. Etter at jeg vant Flandernrunden i 1995, døpte den belgiske kommentatoren Michel Wuyts meg «Løven av Flandern» direkte på fjernsynet, og det har holdt seg fast siden.
Selv nå om jeg får en tekstmelding fra min gamle sjef Patrick Lefevere, vil han fortsatt kalle meg 'Lion'. Jeg må takke Michel for at han ga meg det kallenavnet den dagen fordi jeg liker å bli k alt en løve.
Sammen med kallenavnet kom et enormt press. Hvordan klarte du deg?
Å lykkes er farlig. Når du er ung og har mye suksess og får mye penger hver måned, er det vanskelig å forbli jordet, spesielt når du er en stjerne som alle elsker.
I de første årene jeg tjente gode penger sa jeg til meg selv at jeg ville kjøpe en rød Ferrari, men faren min sa til meg at hvis jeg gjorde det, ville han slutte å snakke med meg. I stedet fikk han meg til å investere pengene. Jeg er glad han gjorde det, for nå trenger jeg ikke å jobbe. Jeg trengte ikke å starte en ny karriere som pensjonist fra sykkelen. Jeg kunne velge hva jeg ville gjøre.
Det er vanskelig å forklare unge ryttere at livet vil endre seg når de blir eldre. Jeg husker jeg sa til en ung rytter for fem år siden at han burde investere pengene sine i en leilighet i stedet for å kjøpe en Porsche. To dager senere så jeg et bilde av ham i avisen ved siden av den nye Lamborghinien hans.
Jeg forstår hvorfor du vil gjøre det, men jeg vet at livet kan komme raskt mot deg. Du er bare proff i noen år, og så er alt over.
Hvilke nåværende belgiske ryttere møter det intense søkelyset?
Belgia leter alltid etter sin neste store sykkelstjerne. Tom Boonen var en stor mester, men likevel var de alltid på utkikk etter den neste store tingen. Wout van Aert og Remco Evenepoel er de to nye stjernene.
For disse nye mesterne er det vanskeligere enn det var for generasjon Boonen. For Boonen var det mediehype, men nå med fremveksten av sosiale medier, for Van Aert og spesielt Evenepoel, er det på et annet nivå.
Remco er fortsatt så ung, og etter krasjet på Il Lombardia i fjor tror jeg han innså hvordan det er å være i søkelyset. Det var utrolig den daglige dekningen han fikk etter krasjet, og prøvde å komme tilbake til trening med all den hypen rundt ham. Noen ganger får du lyst til å gå tilbake til å være en normal person igjen.
Det er vanskelig å være syklist i Belgia – sykling er livet vårt her. Alle vet hvem Remco er. Han kan ikke engang besøke bakeriet uten å bli lagt merke til. Han kan ikke leve et norm alt liv, og det vil være vanskelig for ham siden han ikke vil være i stand til det på veldig lenge nå.
I løpet av karrieren din hadde du noen store rivaliseringer mot slike som Peter van Petegem og Andrea Tchmil. Hvem var din tøffeste konkurrent?
Jeg var ikke redd for noen. Hvis du fryktet en konkurrent, hadde du allerede tapt løpet før det hadde begynt. Gjennom hele min karriere, på startstreken til de største løpene, ville jeg fortelle meg selv at jeg hadde gjort alle forberedelsene som trengs for å bli god den dagen og at jeg er en av de beste, så derfor har jeg ingenting å være redd for. Å være redd var ikke akseptabelt.
Klart, jeg ville holde øye med gutter som Tchmil, Michele Bartoli og Andrea Tafi, men jeg kunne ikke fokusere på dem, jeg måtte kjøre mitt eget løp. Du kan ha en krasj, en punktering eller en dårlig dag, men du kan ikke tenke på det. Når du kommer til start må du si til deg selv at i dag er dagen min, jeg skal vinne.
I så fall, hvem var din ultimate lagkamerat?
Wilfried Peeters. Han var en av de beste lagkameratene jeg noen gang har hatt gjennom karrieren min fordi han hadde evnen til å jobbe hardt for meg hele dagen og fortsatt være der i finalen. Ikke mange ryttere har noen gang klart det.
Han var en stor rytter i seg selv. Han vant Gent-Wevelgem i 1994 og hadde muligheter til å vinne Paris-Roubaix i løpet av karrieren, men han klarte det aldri helt. Det er synd, han kan aldri si: «Jeg vant Roubaix», noe som er tøft fordi det alltid er én vinner.
Det er hyggelig på dagen å si at du ble nummer to eller tredje, bra for laget og sponsorene, men når du trekker deg vil du innse at den eneste plassen som teller er førsteplassen. Vinneren tar alt.
I sykkelsporten brukes begrepet ‘Flandrien’ for å beskrive sportens tøffe menn som presterer under alle forhold. Etter din mening, hvem er den ultimate Flandrien?
Det er vanskelig å definere. For meg kan ikke en ekte Flandrien se perfekt ut på sykkelen.
Du mener de mangler polish?
Det er det, det er et godt ord å bruke: polsk. En ekte Flandrien kan ikke se polert ut. For meg er den ultimate Flandrien Briek Schotte. Han kom fra generasjonen der du ikke så bra ut på sykkelen, ikke hadde fine klær, du ikke brukte hjelm.
Det er egentlig ikke en ekte Flandrien i dag. Se på Wout van Aert: han ser bra ut på sykkelen, har fine klær, en fin hjelm, solbriller, treningsprogrammer, alt er så perfekt.
Det nærmeste du kommer i dag er kanskje Yves Lampaert eller Tim Declercq hos Deceuninck-QuickStep, hardtarbeidende uten polish. Men selv i min generasjon er det vanskelig å velge ut noen som en ekte Flandrien.
