Svensken som ble waliseren snakker med oss om å vinne Paris-Roubaix og bytte fokus til Ironman-triatlon
Syklist: Du kjørte i Ironman-VM i oktober i fjor. Hvordan gikk det?
Magnus Backstedt: Det var en lang dag! Jeg kom til Kona [Hawaii] et par uker før arrangementet, og på mitt første treningsløp "ping" leggen min. Etter fjorten dager på akupunktørens bord, kom løpsdagen føltes det bedre. En ok svømmetur [3,8 km] gjorde meg klar for sykkelen [180 km], men hver gang jeg gikk over 400 watt så det ut til at Bianchi holdt tilbake. Det viste seg at kjedestaget og setestaget på ikke-kjøresiden var grøt. På toppen av det fikk jeg en utkaststraff.
Cyc: Nådde du løpingen på 42,2 km?
MB: Ja, men omtrent 40 minutter ned på det jeg hadde planlagt. De første 10 km var bra, men en kilometer senere kom leggsmertene tilbake, da satte jeg meg ned på fortauet og tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte på å trekke meg, men jeg hadde mine to døtre med meg og trodde det ville være et dårlig eksempel. Dessuten skjønte jeg at selv om jeg gikk de siste 31 km, ville jeg fortsatt fullføre på rundt 11 timer, noe noen triatleter ville drepe for. [Han kom i mål på 11 timer 12m.]
Cyc: På sykkeltoppen veide du 90 kg i pluss. Hvordan har kroppen din holdt opp med løping?
MB: For det første er jeg omtrent 4 kg lettere nå. Det har imidlertid vært interessant, fordi trening har handlet om å ikke bli skadet. Mitt raskeste maraton er 3:30, men det var med en gjennomsnittlig hjertefrekvens på 130 bpm, noe som ikke engang prøver. Jeg kondisjonerer fortsatt løpemuskler og ledd, og har bare så vidt begynt å løpe nesten helt ut. Jeg vet at jeg har et 3-timers maraton i meg uten problemer.
Cyc: Hva er planene dine for racing Ironman i 2015?
MB: Jeg har en profesjonell lisens! Det er sikkert et år for tidlig, men hvorfor ikke? Jeg kjører Ironmans på Lanzarote, England, Sverige og Wales, og et annet langdistansearrangement i Barcelona. Det er mye for Ironman, men jeg forbedrer meg jo mer jeg kjører. Det er syklisten i meg. Jeg er et annet beist når jeg fester et løpsnummer.
Cyc: Du var et annerledes beist 11. april 2004 – dagen du vant Paris-Roubaix. Var det et løp du alltid har drømt om å vinne?
MB: Vant jeg noe annet løp? Jeg levde, spiste og pustet Roubaix. Jeg elsket det faktum at du kunne løpe 100 dager i løpet av et år, og de kunne være de samme, men denne ene dagen var unik. Arven, atmosfæren, alt. Som ung, leste magasinene og så disse gudene. Blod, gjørme og tårer. Det var magisk.
Cyc: Hvordan forløp løpet?
MB: Da alarmen gikk på løpsdagen, følte jeg meg bra. Vi hadde blitt skadet av skader på Tour of Flanders, så vi startet bare med seks ryttere [åtte tillatt]. Men vi hadde fortsatt et sterkt lag på Alessio-Bianchi, inkludert Fabio Baldato [vant to etapper i Tour de France i '95 og '96] og Andrea Tafi [vant Roubaix i '99]. Tidlig i Arenbergskogen mistet jeg ledergruppen fordi jeg satt fast bak en annen rytter. Steinene var et mareritt, men jeg måtte risikere å kjøre forbi, ellers ville jeg miste lederne tot alt.
Utrolig nok lukket jeg gapet som om det ikke var der. Baldato var i hovedgruppen og spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg fort alte ham at jeg trodde mekanikerne glemte å sette på kjedet min – ting var bra. Baldato dro meg deretter inn i den brosteinsbelagte delen av Le Carrefour de l’Arbre før han kjørte inn på Hem [en annen brosteinsbelagt del omtrent 6 km fra mål]. Jeg husker at jeg i nesten slow-mo flikket meg forbi denne massive steinen og tenkte at hvis alle unngår det, ville det være et mirakel. På det brøkdelen av sekundet hører jeg et susing og det er Johan Museeuw [som gikk for sin fjerde Roubaix-seier]. Etter det handlet det om å slå gutta på banen…
Cyc: Hvordan gikk den sprinten ut?
MB: Jeg gikk inn på velodromen med Fabian Cancellara, Tristan Hoffman og Roger Hammond, og det var Hammond som bekymret meg mest. Vi hadde trent sammen i noen år i Storbritannia, og jeg visste hva han var i stand til. Heldigvis hadde jeg syklet en del på Newport og på en utendørsbane i Cardiff, så jeg hadde litt form. Jeg var også klar over at selv om vi var i velodromen, gjaldt veiregler, noe som betyr at du kan kjøre forbi under ikke bare over toppen. Det var min redningsmann fordi på rygg rett startet jeg spurten min samtidig med Hammond. Jeg visste at Roger ville gå oppover banen for å avverge Cancellara, og jeg snek meg gjennom på innsiden.
Cyc: Hvordan endret livet ditt seg etter å ha vunnet Queen of the Classics?
MB: Det var en barndomsdrøm – jeg hadde hatt plakater av Gilbert Duclos-Lassalle på soveromsveggen min [Duclos-Lassalle vant Roubaix i 1992 og 93] – men den største endringen hadde kommet i 1998 da jeg vant min første (og siste) etappe i Tour de France. Plutselig hadde jeg blitt en sykkelrytter som folk holdt øye med. Roubaix forbedret det ryktet, forsterket ved å komme på fjerdeplass i 2005 til tross for at jeg brakk håndleddet.
Cyc: Du nevnte trening med Roger Hammond i Storbritannia. Hvorfor endte du opp med å flytte fra ditt hjemland Sverige?
MB: Jeg giftet meg med Megan [Hughes, fra Wales] i 2000. Vi var faktisk basert i Belgia da vi vant Roubaix, men helgen etter at jeg vant flyttet vi til Wales nærmere Megans foreldre. Gud, det var en gal tid. Jeg hadde medieforpliktelsene og alle slags sprø ting. Faktisk, kort tid etter at jeg hadde vunnet, tok jeg en mengde britiske barn ut på en treningstur. De var ganske gode. Den gruppen inkluderte Luke Rowe og Pete Kennaugh.
Cyc: Din kone var en kvalitetssyklist i seg selv…
MB: Hun er ikke en som snakker om sykkelkarrieren sin, men hun vant bronse i juniorsprintbane i 1995 og de britiske nasjonale landeveismesterskapene i 1998. Våre to døtre har absolutt gode sykkelgener. De er massive syklister, faktisk. Den eldste er 13, og hvis jeg lot henne sykle syv dager i uken, ville hun gjort det. Den yngre er interessert i cyclocross.
Cyc: Du trakk deg i 2009 etter en sesong med Slipstream-Chipotle og dukket opp like etter på den britiske kretsen. Hvordan oppsto det?
MB: Nigel Mansell spurte om jeg ville ta en tur med ham for veldedighetsorganisasjonen UK Youth, som han er president for. Det gikk bra, og vi kom til den konklusjonen at det ville være flott for veldedige organisasjoner å sette opp et lag. Vi kjørte hovedsakelig på GB-banen i vårt første år i 2011 før vi flyttet til kontinent alt nivå i 2012, noe som hjalp oss med å komme inn i Tour of Britain. Imidlertid sluttet jeg på slutten av 2012 og tok til slutt opp med Ironman. Jeg har alltid beundret triatleter. Jeg vet at mange fritidstriatleter får kjepp fra syklister på grunn av sykkelferdighetene deres, men idrettsutøvere som Sebastian Kienle [som vant Ironman Hawaii i 2014] sykler 180 km på 4:20 timer. Det ville tatt det ut av enhver profesjonell syklist.
Cyc: Bradley Wiggins har sagt at han ønsker å bli den første briten som vinner Paris-Roubaix. Har han det som trengs?
MB: Han har evnen til å vinne den, men du må finne det søte stedet på brosteinene når det gjelder girvalg, hvordan du er satt opp på sykkelen, dekktrykk, hvilket dekk du skal sykle på forhold. Og Team Sky må sørge for at det bare er én leder og virkelig passe på ham. Jeg pleide å sykle banen minst en gang, ofte to ganger, før arrangementet. Jeg tok manageren min og en eller to gutter med en lastebil med ting: hjul, kar, rammer, gafler, styre… og prøvde å få den lille ekstra farten. Jeg er sikker på at Sky vil gjøre det samme.
Cyc: Du viste i Roubaix hvor flink du var på banen. Hva synes du om den nylige renessansen av Hour-rekorden?
MB: Det er geni alt at det er tilbake i søkelyset, og jeg tror reglene nå er satt slik at rekorden kan fortsette å bevege seg fremover uten at teknologien dominerer arrangementet. Det vil være veldig godt å se Brad prøve seg, selv om jeg vil holde øye med Jack Bobridge. [Faktisk kom Bobridge litt over 0,5 km under på slutten av forsøket i januar.]
Cyc: Vil du være på banen og/eller Roubaix som kommentator for Eurosport?
MB: Skal bekreftes. Jeg venter fortsatt på å høre fra dem om planen for 2015. Det må passe inn med Ironman-trening, men jeg vil fortsette siden det er noe jeg liker. Det er en god måte å holde seg involvert i sporten, selv om tiden er dyrebar. Jeg har fortsatt Big Maggys kaffebar i Jersey, og jeg jobber med Infocrank – en ny strømmåler som nettopp har kommet på markedet. Jeg har også startet en bedrift som importerer og distribuerer et merke k alt TEC. Det er et tilbehørs- og delemerke. I utgangspunktet alt du kan henge på deg eller sykkelen din, lagerfører vi. Selv når jeg er 40, vil jeg kjøre raskere, og det hjelper absolutt å ha det beste utstyret.
