I forkant av hennes mammuttur pratet vi med den skotske syklisten om motivasjonen hennes for å ta på seg verden. Foto: James Robertson
Den 16. juni 2018 forlater Jenny Graham Berlin og drar østover. Hvis ting går etter planen, kommer hun tilbake 110 dager senere etter å ha blitt den raskeste kvinnen til å omgå kloden selvforsørget. For å gjøre det må hun samle over 18 000 miles over 15 land.
Alt mens hun bærer alt sitt eget sett, organiserer sin egen etterforsyning og vedlikeholder sin egen sykkel. Bare dager før avreise tok vi kontakt med den Inverness-baserte syklisten for å finne ut mer om eventyret som ligger foran oss.
syklist: Hva er grunnen til å reise rundt i verden?
Jenny Graham: Det er nysgjerrighet på hva jeg kan gjøre med mitt sinn og kropp. I løpet av de siste fem årene har jeg bygget opp miles. Jeg begynte akkurat å gjøre litt mer og litt mer.
Etter mine første rygg-mot-rygg hundre mil dager, tenkte jeg hvor langt kan jeg gå?
Cyc: Du har som mål å sykle 180 miles om dagen selvforsynt. Hvordan skal du takle logistikk, mat og husly?
JG: Jeg har gjort mange forberedelser for å finne ut de største gapene mellom re-forsyningsstoppene. Hundre mil ser ut til å være den lengste.
Det er store hull, men jeg reiser så langt hver dag at jeg ikke ser for meg problemer. Jeg er vant til terrengsykling der det er mye vanskeligere å finne mat hvis du er veldig avsidesliggende.
Jeg har en bivy-pose og sovepose, så jeg planlegger å være ute mye av tiden. Jeg har som mål å bruke 15 timer på sykkelen hver dag.
Det burde gi meg fem til seks timers søvn hver natt. Å minimere plagene hver dag kommer til å bli en enorm utfordring. Forhåpentligvis bør det å lete etter overnatting ikke ta opp mye av hodeplassen min.
Cyc: Hva er ruten din og hvordan planla du den?
JG: Jeg så på ruter rundt om i verden som ville få de 18 000 milene som trengs, så kjørte Mark Beaumont sin støttede 78-dagers tur.
Etter å ha snakket med ham var det tydelig hvor mye innsats han og teamet la ned på å planlegge ruten. Jeg bruker hans, med noen justeringer og endringer fordi jeg trenger å passe på meg selv.
Cyc: Er det noen biter du er spesielt bekymret for?
JG: Den første biten til Asia. Etter Tyskland har jeg ikke gjort noe av det neste avsnittet. Det er så mange ukjente. Det vil være mange språkbarrierer, kulturelle forskjeller, til og med maten kan være en utfordring. Inntil jeg kommer til Beijing er det også mange tidsberegninger jeg må gjøre på grunn av visumrestriksjoner.
New Zealand er også en biggie. Det blir vinter og det er noen ganske store pasninger jeg må over. Jeg har to alternative ruter jeg kan bruke avhengig av været.
Å være alene er det ingen varebil jeg kan varme vottene i om natten. Canada er også bare en enorm strekning. Uten mye endring med naturen eller ting å oppta meg selv som kan være enda vanskeligere. Jeg er bekymret for alt!
Cyc: Hvordan vurderer du vanskelighetsgraden på utfordringen sammenlignet med å kjøre turen med et støtteteam?
JG: Begge veier har sine egne vanskeligheter. En varebil og team betyr at du må sykle litt fortere. Det føles som mer stress for meg, å ha folk der og vite at du må ta det til et annet nivå.
Når du går selvhjulpen, må du ta foten av gassen litt og gå i et tempo der du kan tenke klart og ta disse store avgjørelsene og ta vare på deg selv.
For meg appellerte selvstøtte alltid fordi det ikke bare handler om hvor mye tid du kan bruke på sykkelen. Det er så mye mer problemløsning og utforskning.
Jeg ville ikke gjort det støttet.
Cyc: Hvordan takler du lave øyeblikk når du er alene?
JG: Når jeg blir veldig lav spiller jeg triks med meg selv. Jeg skal love meg selv at jeg bare har 20 minutter igjen, men da vil jeg faktisk ikke stoppe etter det.
Hvis jeg ikke vil stå opp, lover jeg meg selv 10 minutter ekstra med morgenkaffen. Jeg gjør alle disse små kuppene med meg selv. De høres latterlige ut nå, men når du er i den sinnstilstanden hjelper det virkelig.
Så er det klistremerker på sykkelen min av ting venner har sagt for å minne meg på all støtten jeg har fått. Jeg planlegger å prøve å ringe hjem en gang i uken også.
Når jeg bor på overnattingssted, hjelper det virkelig også å koble telefonen til og se på støttende meldinger på sosiale medier.
Cyc: Hvem har du snakket med for å få råd?
JG: Being in the Highlands jeg er omgitt av folk som gjør kule ting. Adventure Syndicate som jeg sykler med har spilt en enorm rolle.
Det hjelper å gå på lange sykkelturer og snakke med folk og få ut alle ideene dine. Bare det å kunne si dem høyt med folk som vet hva du snakker om.
Vi drar og gjør disse massive utholdenhetsarrangementene, og kom så tilbake og prøver å inspirere, oppmuntre og gjøre det mulig for folk i skoler og lokalsamfunn å ha fantastiske tider på sykkel også.
Cyc: Hvordan har du forberedt deg? Hva er den tøffeste turen du har kjørt så langt?
JG: The Adventure Syndicate gjorde Land's End to John o'Groats på fire dager over nyttår. Det var helt ekkelt, og vi kjørte stort sett i mørket.
Det var brut alt, men vi klarte det på 96 timer etter å ha brukt omtrent 20 timer på sykkelen hver dag. Vi gjorde det for å se hvor lenge du kunne være på sykkelen, og jeg husker at jeg tenkte at det nok var litt mye.
Siden den gang har jeg vært i Frankrike og Spania og prøvd å ri så mye som mulig, men jeg har fått jobb og en voksen familie.
Jeg føler at jeg har vært en bedre syklist enn en mor eller ansatt nylig, men alle har vært så støttende at jeg nesten har klart å sjonglere med det hele.
Cyc: Du har satt deg et vanskelig mål. Vil det ødelegge turen din, eller vil du fortsette verden rundt uansett?
JG: Jeg har seks måneders fri fra jobben og budsjettet til å gjøre det. 110 dager er drømmen, og jeg vet det er ganske der ute. Jeg kan ikke sette et tall på det, men jeg føler at jeg kan gjøre det.
Det er så mye som kan skje ute på veien som kan ødelegge det. Det er målet jeg reiser med, men jeg vil tro at jeg kommer til å fortsette uansett.
Cyc: Hvordan føler du deg med mindre enn en uke igjen før du reiser?
JG: Jeg kan ikke tro at den er her. Det har vært et helt år underveis. Nå sitter jeg her og prøver å få plass alle reservedelene mine i vesken.
Noen ganger blir jeg svimmel når jeg tenker på det. Andre ganger tenker jeg «å gutt, hva har jeg gjort». Jeg må minne meg selv på at dette er det jeg elsker å gjøre, bare i mye større skala.
Jenny skal sykle med en spottracker, og du kan følge fremgangen hennes her: trackleaders.com/jennyrtw18
The Adventure Syndicate vil legge ut oppdateringer når hun kan sjekke inn: theadventuresyndicate.com
Jenny er også medlem og støttespiller for veldedighetsorganisasjonen Cycling UK: cyclinguk.org
