The Tour-etappevinner og Tinkoff-direktør sportif snakker om sykling i fotballsokker og rullende ryttere over lagradioen
Cyclist: Du ble Storbritannias femte Tour de France-etappevinner da du tok seier i temporittet på etappe 6 i 1988. Hva er dine minner fra den dagen?
Sean Yates: Venter for alltid. Lurer på om jeg ville bli slått eller ikke. Det er hovedsaken. Etter å ha vunnet en etappe i Touren kan du si at du har klart det. Men ideen om at navnet ditt er for alltid i rekordbøkene til et løp alle i verden vet om, synker ikke helt inn. Først senere skjønner du, shit, ja, jeg er der oppe med de store guttene nå.
Cyc: I 1994 ble du bare den tredje briten som hadde på seg den gule trøya. Da var du 34 år. Hadde du begynt å tenke at det kanskje aldri ville skje?
SY: Det viser bare at det ikke er over før den fete damen synger. Å bruke den gule trøya er ikke noe noen syklist ønsker å gi opp. Jeg hadde syklet i årevis, og det føltes som en fin belønning. Jeg har skjorten jeg ble presentert for, men jeg la en last med jerseys og minner i en pose og kastet feil veske i spissen. Så begynte medaljene mine å dukke opp på Ebay.
Cyc: Hva kan du huske om å sykle som barn?
SY: I min første tur for East Grinstead Cycling Club hadde jeg på meg et par gamle skolesko som f alt fra hverandre, en bukse gjemt i noen fotballsokker og en gammel dressoverdel med ødelagt glidelås som var sydd opp så den ikke ble helt opp. Jeg hadde en gammeldags utdannelse, inkludert strikkekurs, noe som gjorde at jeg kunne sy litt. Så jeg klippet ut litt bokstaver og sydde "EGCC" på baksiden. Nå for tiden rir sønnene mine, og det er ingen måte i helvete de ville gå ut og se slik ut. Alle vil ha et par Specialized-sko til 300 pund fordi de så Alberto Contador bruke dem.
Cyc: Hvordan var sykling annerledes på 1970-tallet?
SY: I dag kan alle se hva hver eneste rytter i verden gjør takket være TV, Twitter, Strava og magasiner. Da jeg var yngre ante du ikke hva som skjedde. Paris-Roubaix kan dukke opp på tribunen [på BBC], men som syklist følte du deg tot alt isolert. Det var det samme da jeg trente. Hvis jeg sykler i dag nær Catford, vil jeg se 100 ryttere. Da ville jeg ikke sett så mange syklister på to år. Det var som om du var på et solooppdrag.
Cyc: Så hvordan begynte du å sykle?
SY: Jeg bodde i Ashdown Forest og sykling var den eneste transportformen. Jeg ville sykle med vennene mine og broren. Vi skulle sykle til kysten, til Brighton, til South Downs. Det var et eventyr. Men jeg var konkurransedyktig og ville løpe. Jeg hadde litt penger til overs fra en Premium Bond og kjøpte en fin sykkel, og skrev så til East Grinstead Cycling Club. Jeg løp i Sussex, deretter Sørøst, deretter nasjon alt.
Cyc: Hvem så du opp til?
SY: Gutter som Sid Barras og Keith Lambert var stjernene på den tiden, men jeg likte Alf Engers, som var kongen av temporittet, og Eddie Adkins. Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle skrive til Jim'll Fix It for å se om jeg kunne få møte Sid Barras. Da jeg først så Keith Lambert hadde han ben som eiketrær. Jeg tenkte: 'Disse gutta er som dyr. Jeg er bare en mager gutt.’
Cyc: Hvordan endte du opp med å kjøre for Athletic Club Boulogne-Billancourt i Frankrike?
SY: Gutter som Paul Sherwen, Robert Millar og Stephen Roche hadde vært gjennom ACBB. De var alltid på utkikk etter britiske ryttere fordi vi hadde et godt rykte: de visste at hvis du skulle til utlandet for å løpe, var du mer sulten enn noen av de franske gutta. Jeg fikk en engangssjanse til å løpe i Sør-Frankrike, og noen sa: «Send oss CV-en din, så skal vi vurdere deg.» Neste uke ble jeg nummer to i et løp bak Stephen Roche, og de sa: «Glem CV, du er med.» Et år senere flyttet jeg til Peugeot som proff.
Cyc: Er du glad du var proff da og ikke nå?
SY: Helt klart. Alt er mer kontrollert nå med løpsrapporter og strategier. Du har DS – meg – i øret som sier: «Jeg kan se deg, gå opp til fronten.» Spesielt i det gule Tinkoff-settet – det stikker ut en mil, så hvis det er seks av våre ryttere på toppen og en kl. På baksiden sier jeg snart: «Kom opp dit!» Jeg sier ofte til rytterne: «Hva er sladderen i dag?» De sier: «Vi hadde ikke tid til å snakke. På dagen min hang vi bak i gjengen og pratet i timevis.
Cyc: Hvordan er presset sammenlignet med nå du er en sportsdirektør?
SY: Du er helt ansvarlig for å planlegge løpstaktikken, men hvis rytterne ikke utfører disse ordrene, føler du fortsatt at du har gjort noe g alt. Men når du vinner, er det strålende. Åpenbart var 2012 et spesielt år da jeg var DS på Team Sky og Brad vant Touren. Jeg har en nær tilknytning til Bradley – han liker også The Jam, og jeg besøkte dem i Brighton nylig – så vi hadde noen gode stunder sammen. Brad er mitt krav til berømmelse, egentlig.
Cyc: Du kom overens med Bradley Wiggins, men ikke Mark Cavendish. Må du tilpasse deg forskjellige personligheter?
SY: Ja, du gjør det, og kanskje jeg ikke er den beste til å håndtere enkeltpersoner. Jeg er ganske saklig, vet du. Gutta får bet alt for å gjøre en jobb, og de må gjøre det. Med Cav vet jeg at vi ikke kom videre fordi jeg tror jeg var så fokusert på Bradley. Tydeligvis hadde Cav et rykte – selv om han har blitt mykere – for å være litt av en håndfull, og jeg kunne bare ikke takle det. Han tok det litt til seg. Men hvert individ er forskjellig, og du må nærme deg dem deretter. Men gutta er profesjonelle idrettsutøvere, og det er bare en viss mengde velvære du kan gjøre før du tenker: «Vent, jeg er ikke en psykiater, vi er alle her for å gjøre en jobb.»
Cyc: Kan Alberto Contador slå Chris Froome neste år [2016]?
SY: Chris er vanskelig å slå, men ingen er uslåelig, og han var sårbar på Alpe d'Huez i år [2015]. Jo flere seire han får, desto mer innser andre lag hva de må gjøre, slik de gjorde i år da de slo seg sammen for å avgjøre ham. Alberto var ikke i god form i år, han var litt flat, men han var fortsatt der oppe. Neste år vil Ventoux være uforsonlig – hvis du har en dårlig dag der, er den enda verre enn Alpe d’Huez.
Cyc: Hvilke unge britiske ryttere kan bli fremtidige Tour-vinnere?
SY: Yates-guttene [Simon og Adam, ingen relasjon til Sean] er absolutt veldig talentfulle og måten de har kommet inn på verdensscenen på er ganske forbløffende. Så ser du på Sky som bringer gjennom gutter som dukker ut av treverket som Alex Peters. Og du har Geraint Thomas som vil tenke: «Jeg kan vinne dette nå.» Jo flere som kommer til å sykle på grasrotnivå, jo flere vil vi se vinne på elitenivå.
Cyc: Hvor lenge har du tenkt å være involvert i sykling?
SY: Definitivt neste år, men utover det er fremtiden til laget ikke sikker. Jeg kommer litt på og tenker: har jeg virkelig lyst til å reise så mye? Men sykling har vært livet mitt i 35 år. jeg sykler. Barna mine sykler. Jeg ser på sykling. En del av meg ønsker å pensjonere seg, bo nede i en grusvei på landet, fiske og skyte villsvin. Jeg driver litt med hekkklipping utover vinteren nå, noe jeg trives godt med. Men hvis noen vil at jeg skal jobbe på et WorldTour-lag, vil det være vanskelig å si nei.
For coaching med Sean, besøk trainsharpcyclecoaching.co.uk
