Syklistens nybegynnere bestemmer at tiden er inne for å oppleve den sanne essensen av konkurransesykling
Mange ryttere har tatt den samme reisen som meg – fra søndagsklubbløpet til det sportslige, til baneløpet. Jeg har en følelse av at for å virkelig tjene medlemskap inn i rekkene til den fullverdige syklisten, må jeg imidlertid gå opp mot mine jevnaldrende i et skikkelig sanksjonert landeveisritt. Men som jeg oppdager, er det ikke så enkelt som å møte opp på dagen med en sykkel og en positiv holdning.
Hver helg arrangeres landeveisløp på en rekke offisielle baner rundt om i landet, og populariteten til dem er svimlende, med mange begrenset kun til medlemmer av en offisiell liga, med ryttere som krever et visst antall racingpoeng. Mange selger ut i løpet av timer. Heldigvis har jeg klart å finne et arrangement som er litt undertegnet (en sjelden forekomst faktisk) og sikret en plass uten å være en del av et team. Det er et 117 km løp (ni runder av en 13 km sløyfe) i Welwyn Garden City, en del av Eastern League, og det er på åpne veier.
Våt bak ørene
På løpsdagen pøser det av regn og jeg har knapt sovet. Racing er alltid nervepirrende, men tanken på å være i et masende peloton mens jeg blander det med trafikk har meg oppriktig redd. Amatørløp foregår nesten alltid på åpne veier. Det fører med seg visse åpenbare farer, og selv om det er sjeldent, skjer det ulykker. Det mest bemerkelsesverdige de siste årene var dødsfallet i 2013 til eliterytteren Junior Heffernan, som traff et møtende kjøretøy i en rask nedstigning. Men farene er minimert så mye som mulig takket være den samvittighetsfulle innsatsen fra arrangører og marskalker.
‘Regler og forskrifter for hvordan man organiserer arrangementer er nå veldig strenge for å sikre rytterens sikkerhet. Det gjør det litt frustrerende å prøve å få det riktig, sier dagens løpsarrangør, Stavros Socratous fra Finchley RT. Tiltakene inkluderer tre biler for å sitte foran og bak løpet, samt mellom hovedgruppen og utbryteren der det er nødvendig. For visse kurs, og i tilfelle jeg har deltatt, er motorsykkelførere fra National Escort Group (NEG) også pålagt å advare trafikken om kommende ryttere og sørge for at rundkjøringer og veikryss er klare når flokken ankommer. Tjenestemennene har ingen myndighet til å stoppe trafikken på åpne veier, så marshaler vil be om at bilførere stopper i veikryss, men dersom sjåførene ignorerer disse forespørslene og kjører inn i banen til en bevegelig peloton, må rytterne stoppe.
Til tross for dette, og været, er race HQ (en lokal fotballklubb) proppfull av ryttere klare til å løpe og noen dusin på reservelisten i håp om plass.«Politiet liker oss ikke,» roper en tjenestemann under orienteringen, «og det er derfor det er viktig å følge reglene. Hvis du krysser en hel, hvit linje, eller beveger deg fra den indre kjørebanen på den to kjørebanen – vil du bli diskvalifisert.’
Behørig advart, vi stiller oss bak løpslederens bil for den nøytraliserte starten. Å akselerere til rasetempo i en pakke med 70 ryttere på åpne veier er alarmerende, men jeg kan snart se appellen. Med støttebilene og motorsyklene i nærheten, og med en følelse av spenning som surrer gjennom flokken, føles dette virkelig som racingen jeg vokste opp med å se. Forut begynner rytterne å kjempe etter posisjon når den innledende nøytraliserte fasen avsluttes. Jeg føler meg litt utenfor komfortsonen min og går bakerst i gruppen.
Når jeg er i bånd, eksploderer tempoet og jeg må spurte for å henge med. Som enhver ivrig taktiker vil vite, gir det å ri så langt tilbake i en gruppe fordelen av ly for vinden, men har sine ulemper. Jeg kan ikke se veien videre, så svinger og forskyvninger i stigning kommer som en uvelkommen overraskelse. Flere ryttere prøver å tvinge frem en pause, men en spent gjeng jager ned alt som beveger seg. Jeg har gått fremover der det har vært mulig, før jeg har drevet tilbake hver gang jeg ikke klarer å ta et hjørne med nok fart. Etter at bare 40 km har passert, er jeg sikker på at jeg ikke har lenge igjen av løpet før energireservene mine er helt brukt.
Så letter regnet i 20 minutter, og det gjør tempoet også. Innsatsen den første timen har tæret på mange, og vi legger oss inn i en mer konsekvent rytme. Når vi krysser av for den femte runden, er det et trekk fremover. To ryttere har tatt pause, og to andre prøver å bygge bro. Gitt min sørgelige sprintferdighet, er det å finne en plass i pausen mitt eneste håp om et respektabelt resultat, så jeg dropper forsiktighet og satte i gang i full fart for å unnslippe flokken.
Gjennom den industrielle utkanten av byen er jeg på jakt. Med løpet spredt mellom fire grupper kan ikke bilene dekke hver seksjon, og en varebil finner veien foran meg. Jeg kjører forbi den og graver dypt for å fange de to foran akkurat når vi nærmer oss en lang, to kjørebane. Ved å jobbe sammen – selv om jeg etter den andpustne jakten ikke kan bidra så mye – klarer vi å feste oss til de to lederne akkurat mens to andre går over til oss. Vi er nå en fullverdig utbryter. Når løpslederens bil beveger seg inn bak oss, vet vi at avstanden er over 30 sekunder. I tre runder jobber vi som en kjedegjeng, og jeg synes innsatsen er overveldende hard. Så, til vårt sjokk, passerer regissørens bil oss akkurat når vi kommer til siste runde. Pakken er mindre enn 30 sekunder bak.
Bom og bust
Vi blir fanget av en gruppe ryttere, da en av mine opprinnelige utbryterkamerater trekker av og går tilbake til klubbhuset. Innsatsen med pauser og jagende pakker, så vel som dagens meteorologiske elendighet, har ført til at den originale pakken med 70 ryttere er redusert til 23. En rytter med skjegg dukker opp foran, men ingen er villig til å jage. Noen sparer energi til sprinten, andre er for utslitte. Jeg vet at jeg ikke har noe håp i spurten, så av grunner jeg ikke akkurat kan plassere, satte jeg av gårde i jakten, i et trekk så åpenlyst hensynsløst at ingen prøver å forfølge meg. Gruppen faller tilbake, men lederen er en fjern prikk. Jeg bøyer meg ned, hviler hendene på stengene og sykler så fort jeg kan. Når jeg når bunnen av stigningen ved enden av den to kjørebanen, er flokken nærme og jeg skjønner at nummeret mitt er oppe. De feier forbi meg på oppstigningen. Foran klarer den ensomme rytteren å avverge flokken, mens en opphetet sprint finner sted for andre. Jeg ruller inn ett minutt bak gruppen, og ender på 22. plass.
Jeg er gjennomvåt, frossen og utslitt, men jeg er fornøyd med at jeg nå har hatt en av sportens sanneste smaker. Det var tøft, men jeg kommer tilbake.
