Å presentere TV-dekning av Tour of Britain er et rush av reise, sladder og sykkelkjendiser, som Matt Barbet oppdager
Jeg sitter på et tog, på vei fra London til Colwyn Bay i Nord-Wales, og ser på bilder av et utrolig utvalg biler på en mobiltelefon: et par finjusterte Jaguarer, en grønn McLaren, en Mercedes, en ny Land Rover. Mobilen er ikke min, og bilene kommer aldri til å bli det. De tilhører alle mannen som ved en tilfeldighet sitter ved siden av meg: Mark Cavendish.
Og så, min reise rundt i landet etter det strålende sirkuset som er Tour of Britain begynner med å skyte brisen i tre timer med en av de beste britene som noensinne har tråkket en push-sykkel. Vi snakker åpent om mange ting som jeg ikke vil dele her, men jeg får også mye viktig hjelp med leksene mine på de andre rytterne han skal løpe med, i forkant av den to timer lange teampresentasjonen jeg er på måte å være vert på.
Med navn vi alle kjenner som Sir Bradley Wiggins, André Greipel, Edvald Boasson Hagen, Alex Dowsett og Peter Kennaugh som blir med Cav på scenen, i tillegg til mange av de hjemlige stjernene innen sykkelracing jeg kjenner og beundrer, har jeg raskt innser at jeg faktisk ikke har meldt meg på jobb – det er i stedet en helt annen livsstil de neste åtte dagene. Med rette refererer folk til å være «i boblen» ettersom hele campingvognen jobber seg rundt i landet. For en ekte fan som meg, som tilfeldigvis er heldig nok til å jobbe som journalist og programleder på TV, er det berusende fra av og til.
Med et stort team involvert i å sette sammen live-dekningen for hele verden (over 100 land viser løpet) og også høydepunkter for ITV, faller vi raskt inn i en daglig rytme. I teamet mitt Skoda har jeg ex-proffen og olympiske Rob Hayles samt vår produsent Paddy. Vi møtes til frokost, og drar deretter til starten av dagens etappe, hvor vi kobler opp med resten av mannskapet og prøver å ta intervjuer med syklistene rundt lagbussene. Jeg møter også tidligere landsmester Kristian House for å spille inn tankene hans til høydepunktshowet.
Når det er gjort, drar Kristian av gårde på sykkelen og vi kjører i bilen – lovlig, selvfølgelig – for å komme i mål. Avhengig av lengden på etappen, og med mange stengte veier, er tiden avgjørende. Med alle kringkastingsbilene allerede satt opp ved målgang, går Rob og jeg på lufta kl. 13.00 for å introdusere direktedekningen, før den legendariske stemmen til Hugh Porter overtar kommentarene til målstreken, sammen med Brian Smith som forståsegpåer.
Når jeg er ferdig med å tygge over dagens racing med Rob, er vi ute av lufta. Jeg tar opp kameraet med Kristian 'The Dude' for å få innsikten hans fra innsiden av pelotonet – Wiggo og Cav tar konstant mickey ut av hverandre, syklister spør andre hvordan syklene deres er, da de kan kjøre på dem i en ny team neste sesong, den detaljerte historien om krasj som kameraene våre ikke kan fange opp, hierarkiet i et utbrudd der erfaring kan telle for mer enn råstyrke.
Når det er tatt opp, skriver jeg og tar opp en rask oppsummering av dagens løp for påfølgende dags show, og så er vi på veien igjen, kanskje i to-tre timer, før vi kommer til et hotell i nærheten av neste dags start. Så skjer det igjen.
Små detaljer danner varige minner. Det er Lancashire-byen Colne, full av så mye gult som du noen gang vil se på en Tour de France-avslutning; vindturbinen i Northumberland-byen Blyth som viser seg å være den første colombianske sprinteren Fernando Gaviria har sett; og det forvirrede utseendet på Tyler Farrars ansikt som en stor ost – en stilton – tildeles ham for å være den mest stridbare rytteren på etappe tre.
Fremtidige stjerner begynner å dukke opp. Walisiske Owain Doull havner på pallen for Team Wiggins, henrykt over å få en vanlig ledelse fra sin dekorerte sjef. Team GB-rytterne Tao Geoghegan Hart og Alex Peters blander det med de beste av dem. Gaviria springer ut gorillaen Greipel for å markere sin ankomst på europeiske veier.
Den eneste potensielle ulempen med hele shebang var å ikke kunne sykle min egen sykkel på en uke. Jeg sier potensial fordi på den praktfulle siste runden i London klarte jeg faktisk å suse rundt med tre motorsykkelkjørere.
Med kjente adresser som Whitehall, The Strand og Piccadilly Circus stengt for trafikk, men allerede full av tusenvis av mennesker, måtte jeg bare gå for fullt. Da jeg presset meg selv til å gå raskere, kunne jeg ikke la være å smile. Ja, jeg var utslitt av den lange uken på veien, men det var egentlig ikke jobb. Det var bare noe av det beste morsomme og mest tilfredsstillende jeg har opplevd.
