Den spanske eks-proffen snakker med syklist om pensjonisttilværelse, handel med løpshemmeligheter og Team Skys dominans
Syklist: Du var proff i 16 år. Hvordan trives du med pensjonisttilværelsen?
Joaquim Rodriguez: Livet forandrer seg tot alt etter at du blir pensjonist. Jeg er heldig som kan holde kontakten med sporten, jobbe som ambassadør for Bahrain Merida og gi råd til syklistene om racing.
Jeg har fortsatt en appetitt på konkurranse, og hvis Sonny Colbrelli så vidt kommer på andreplass, føles det som om jeg nettopp hadde mistet meg selv.
Nå handler sykling mer om eventyr enn konkurranse for meg.
I morgen rir jeg 312 km rundt Mallorca med 8 000 mennesker; forrige måned konkurrerte jeg i Cape Epic terrengsykkelritt i Sør-Afrika midt i ørkenen.
Jeg har alltid ønsket å gjøre disse tingene. Når du er en proff, rekker du opp hånden og noen bytter hjulet ditt.
Etter 16 år med det trengte jeg et miljøskifte.
Cyc: Du og Bahrain Meridas Vincenzo Nibali var harde rivaler i årevis. Er det rart å være på samme side nå?
JR: Vincenzo har vært både min rival og min motpol. Alejandro Valverde og jeg var veldig like ryttere – begge puncheurs – men for Nibali er den perfekte løpssituasjonen en der han kan bryte ned konkurransen tot alt.
Fordi vi var så forskjellige som ryttere, kan jeg ikke gi ham råd om hva han bør gjøre i et løp. Men jeg kan fortelle ham ting han ikke ser om andre ryttere.
Jeg kan fortelle ham om Valverdes trekk i Liège-Bastogne-Liège, eller når Philippe Gilbert eller Nairo Quintana forbereder seg på et angrep eller skjuler tretthet.
For eksempel på etappen som Vincenzo vant på fjorårets Giro i Bormio, så jeg umiddelbart at Quintana ikke hadde det bra.
Nairo liker ikke selskap – han foretrekker å sykle på egenhånd. Så da jeg så ham spørre etter mat på Umbrail Pass, ba jeg Nibali angripe fordi jeg visste at Quintana var tom.
Cyc: Hvilke ryttere kommer til å bli de store spillerne i de kommende Grand Tours?
JR: En rytter jeg liker godt er Primoz Roglic. Han viser en utrolig jevnhet i tidsprøvene og i fjellet.
Jeg tror Froome vil være på samme nivå som han alltid er. Det samme gjelder for Valverde, Quintana og Nibali – de skuffer aldri.
Jeg tror Dumoulin kommer til å ta et skritt fremover med Giroen og Touren, og jeg er veldig nysgjerrig på å se ham kjempe mot Froome på Touren.
Kombinasjonen av Quintana, Valverde og Landa på Movistar er også veldig interessant. Til slutt setter løpet alle på plass.
De kommer ikke til å fullføre første, andre og tredje i Paris, så de må etablere sin rekkefølge tidlig i løpet, og gjøre det klart for sportsdirektørene hvem som skal jobbe for hvem gjennom løpet.
Cyc: Vil du se Team Sky dominere mindre denne sesongen?
JR: Selvfølgelig. Jeg var den fullstendige motsetningen til dem i måten jeg løp på, og jeg led mye da Sky påtvang deres konstante rytme.
Jeg synes de gjør løpene litt kjedelige, så jeg håper det er et lag som kan bryte løpet, slik det skjedde med Movistar i 2014, eller i 2013 hvor vi så Froome ri solo noen ganger.
Men det er ikke mange ryttere som kan slå Froome mot hverandre.
Cyc: Hva synes du om Froome som sykler med hengende fjæring?
JR: Det er et reelt problem for UCI. Det er trist at en rytter får lov til å konkurrere før situasjonen hans er avklart.
Når slikt skjer, blir det alltid sett på samme måte – for opinionen er rytteren allerede skyldig uansett. Og det er veldig trist.
Cyc: Hvilken Grand Tour skulle du virkelig ønske at du hadde vunnet?
JR: 2012 Giro d’Italia, uten tvil. Det var første gang jeg var i kamp om ledertrøya.
Å tape løpet på den siste dagen med bare 16 sekunder til en rytter som, med all respekt for Ryder Hesjedal, aldri var en favoritt for Giroen… det var tøft.
Han var i sitt livs form. For oss var det frustrerende.
Cyc: Foretrakk du å kjøre for GC eller jakte på etappeseire?
JR: Jeg var veldig ambisiøs, så jeg likte å kjempe for begge. Hvis jeg hadde en dårlig dag, ville jeg allerede dagen etter vært på jakt etter nye mål.
På Tour de France i 2015 hadde jeg en veldig dårlig tid i La Pierre Saint-Martin, og tapte seks minutter, men to dager senere vant jeg en etappe fra utbruddet.
Ikke mange ledere er i stand til å gjøre noe interessant i et løp etter at de ser at sjansene i GC er borte.
Cyc: Rui Costa fikk deg til å vinne under verdensmesterskapet i 2013. Ville du gjort noe annerledes hvis du kunne gå tilbake?
JR: Jeg ville ikke endret noe med min egen prestasjon, men jeg ville endret det som skjedde bak meg, slik at Valverde kunne kontrollere Rui Costa litt bedre.
Alle ryttere ønsker å endre det. Hvis Valverde hadde tatt Costa, ville han vunnet løpet eller kanskje han hadde stoppet Rui og jeg hadde vunnet.
Men mange mennesker, spesielt utenlandske medier, vet ikke at med 3 km igjen, ba Alejandro meg angripe fordi han var tom.
Angrepet mitt ble lest som en kamp mellom oss to, eller fordi han ikke ønsket å jobbe for meg. Men nei, Spania gjorde en god jobb.
Cyc: Har du noen tanker om hva som kan gjøres for å gjøre sykling til en bedre sport for rytterne, og redusere dominansen til de større lagene?
JR: Jeg ser ikke noe problem hvis et lag har et stort budsjett eller ryttere har høye lønninger. Real Madrid har vunnet Champions League 13 ganger, og ingen klager på det.
Hvis en sponsor vil begynne å sykle med et budsjett på 40 millioner euro og begynner å vinne hvert løp, kan andre sponsorer gjøre det samme for å øke konkurransen.
For meg er det absurd å snakke om å endre det. Andre idretter betaler €200 millioner bare for å si opp en kontrakt.
I sporten vår, der heldigvis stadig flere store sponsorer kommer, er det en storslått scene for konkurrenter og mye skue.
Likevel går vi og endrer det, og sender 100 ryttere hjem på grunn av den nye ideen om å redusere lag til løpene.
Jeg ville gjort det motsatte av det som blir gjort nå.
